Tekst: Elisabeth Lie Nilsen, Leder NAV Marked Nord-Rogaland

«Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn». Dette er et gammelt afrikansk uttrykk, som beskriver en filosofi om at alle barn er alles ansvar. Jeg tror at dette er en viktig filosofi også for mange flere områder i vårt samfunn – og ikke minst for området god inkludering i arbeidslivet.

Vi er avhengig av at alle bidrar med sitt for at det skal få inkludering til å fungere. Arbeidstaker og arbeidssøkeren selv, arbeidsgivere, kollegaer, samarbeidspartnere og kunder – alle sammen har en viktig funksjon for at inkludering skal virke godt. Iflg. Store norske leksikon så betyr inkludere – «å ta med som en del av noe eller å regne med; å omfatte eller innbefatte». Behovet for å bli sett og satt pris på for den vi virkelig er, oppfatter jeg er stor hos alle mennesker. På det området tror jeg vi er veldig like alle sammen – uansett om vi er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker. Men hva som skjer med oss dersom vi ikke blir sett av andre, eller til og med sett ned på av andre – det tror jeg er veldig forskjellig.

Dersom man skal være inkludert, så må man jo også føle seg innenfor. Man må føle seg verdifull og regnet med. Jeg tror ofte dette er den mest utfordrende delene av inkluderingsjobben. Tilrettelegging gjennom hev/senk pult og annet materielt utstyr er ofte en relativ enkel ting å få til og påvirker ikke selvfølelsen vår i utstrakt grad. Men å få hver enkelt av oss til å føle oss verdifulle og regnet med som en del av noe – det er en stor jobb som alle må bidra i. Og den jobben må vi gjøre for oss alle sammen.

I et samfunn som vårt, hvor «vellykkethet » ofte måles gjennom jobbprestasjoner, utdanning og slikt, så viser detteseg ofte å være litt vanskelig. Det er lettfor oss å føle oss litt underlegne når vi er blitt syke eller sliter med livene våre på andre måter. Da kreves det ofte ekstra innsats både fra oss selv og de rundt oss for å få oss til å føle oss like verdifulle og viktige som alle andre igjen. Når man da skal ta imot hjelp eller tilrettelegges for, så kan det lett føre til situasjoner hvor man tenker og føler
at man er en belastning for andre, og at det kanskje kunne vært bedre for de andre om de slapp å hjelpe/tilrettelegge – og heller bli hjemme.

Når vi har ett inkluderende samfunn, så har vi ett samfunn som både tåler og liker at folk er forskjellige. Ja vi tenker kanskje til og med at det er en verdi i seg selv. Vi må tenke at det har stor verdi at alle får være med å bidra med det de kan klare, selv om det ikke er fullt og helt. Da måler vi ikke alle opp mot hverandre for å sikre at alle produserer eller leverer like mange enheter på eksakt like mye tid. Da klarer vi å fokusere mest på de ressursene som hver enkelt kan bidra med og hva vi kan bruke dem til.

Grunnen til at folk trenger tilrettelegging og inkludering er veldig variable – og dermed må også tilretteleggingen man gjør være spesialtilpasset til akkurat det enkelte menneske. Og vi må også huske at vi er svært individuelle på hva som gjør at vi føler oss verdifulle. Så dette er virkelig et tema å ta meg seg inn i samtaler rundt inkludering, arbeidsmiljø og sykefraværsproblematikk.
Forskning viser at de fleste ønsker å jobbe, dersom de har tro på at de kan få det til. Da er det selvfølgelig viktig at vi har politikere og ledere som både våger og vil inkludere og tilrettelegge. Men de kommer ikke særlig langt uten at resten av arbeidsplassen og samfunnet er med på det. Vi må ha kultur og holdninger som gjør at de rundt oss føler seg sett og regnet med.

Jeg tror kanskje vi alle må se på oss selv på hvordan vi tenker om og behandler folk rundt oss. Hvor mye slingringsmonn gir vi våre kollegaer? Hva tåler vi av slingringsmonn i bedrifter vi handler med? Tåler vi at en ansatt hos dem vi samarbeider med – eller kjøper varer hos jobber litt senere enn andre – eller oppfører seg litt annerledes? Tåler vi at andre rundt oss har en dårlig dag? Eller ser veldig annerledes ut enn oss selv? Og tåler vi å ta hensyn til folk uten at vi er kjent med at de tilrettelegges for? Mange av oss vil jo gjerne bli ivaretatt uten å måtte dele hele livs- og sykehistorien vår til alle rundt oss?
Hvem av oss som rammes av sykdom og andre livsutfordringer er jo svært tilfeldig – og svært få av oss går gjennom et langt liv uten. Tror det er viktig å huske på at selv om det er meg som trenger hjelp og tilrettelegging i dag, så kan det jammen være deg som trenger det i morgen.

Så skal alle få bidra med de ressursene de har tilgjengelig uansett om det er lite eller mye – så må alle bidra med å skape det rommet vi trenger for å føle at vi blir regnet med som en verdifull del av det store hele som ett samfunn er. Da trengs det en hel landsby for å inkludere.