Den 3. juni passerte Gunnar Andersen 70 år i alder. Bak ham ligger et ellevilt liv som revyartist og musikant, tekstforfatter og produsent. Korona-epidemien førte til en midlertidig bråstopp også for ham, men ingenting tyder på at verken han eller Den knalltøffe haugesundaren har til hensikt å pensjonere seg. De skal bare gå litt saktere.

Tekst: Terje Emil Johannessen
Foto: Grethe Nygaard

Da han selv var 35 år gammel, fylte tidligere artistkollega Karl Magnus Sjøen 40 år. Da han deltok på feiringen, framførte Gunnar ei vise til jubilanten med tittelen «Stakkars meg som har fylt førti». Her slår han fast at håret er begynt å gråne og at alderen setter sine spor. Og så fortsette han bl.a. med dette verset:

Tenk eg som før var stor og kraftig.
Nå skrumpe eg inn og blir passé.
Det e´kje lett å virke mandig
for brystkassen den sige’ ne’.

– Når du nå selv er i ferd med å passere de 70, kjenne du deg igjen? Gunnar Andersen smiler, tenker seg litt om og svarer:
– Dette var ei tullevise som jeg skrev til Karl Magnus. Jeg opplevde han den gang som «eldgammel» og måtte fleipe med ham på fødselsdagsfesten. Jubilanten tok humoren med en gang. Siden ble denne visa en av våre slagere som jeg med jevne mellomrom og i gitte anledninger tar fram.

Må være gode gener
– Og nå er du nesten dobbelt så gammel selv. Du har blitt pensjonist, men du oppfører deg ikke som en. Bruker du en hemmelig livseleksir?
– Haha. Jeg må nok ha gode gener. Dessuten mener jeg at jeg har vært temmelig flink med meg selv de siste 10-15 årene. Jeg går jevnlig på treningsstudio, noe som jeg den seinere tiden har savnet dypt under Corona-krisen der alt er stengt. Ellers er det et poeng at jeg alltid har stått på en scene. Da skal du selge en vare. I og med at jeg oftere og oftere har opptrådd aleine, har jeg vært bevisst på at jeg er nødt til å framstå rimelig velstelt. Kall det gjerne forfengelighet, for meg er det en betingelse for å kunne jobbe som artist. På den annen side er det ingen som i dag kan kalle meg for å være en festbrems. Jeg har vært med på det meste og lever ikke på noen måte et sundt liv. Men jeg tar meg alltid inn mellom «slagene», svarer han. Jeg lurer på om jeg også skal be om den «oppskriften», men plassen er begrenset og jeg konsentrerer meg om de viktigste etappene i jubilantens liv.

Ble anglofil
– Du platedebuterte i 1977 med LP’en «Andersens beste Vol. 1», en engelskinspirert plate med låter hentet fra vaudeville-tradisjonen med norske tekster. Innholdet var annerledes enn svært mye av det du seinere har gjort som artist. Hva endret seg på veien? – Jeg var et barn av Beatles og Rolling Stones-generasjonen, men ble mer interessert i visesang og etter hvert også engelsk og irsk folk-music. Jeg ble rett og slett meget anglofil. Giftet meg med ei engelsk jente og flyttet til England. Da ble jeg også fasinert av den gamle franske og britiske vaudeville-kulturen, som hadde sin storhetstid i de engelske varieté-tradisjonene opp til 1920-årene. LP’en solgte faktisk tålig bra den – såpass bra at det aldri ble aktuelt med et Volum 2, humrer han skøyeraktig og forklarer videre musikalsk skjebne med at denne varieté-interessen førte han inn i det lokale revymiljøet da han ei stund seinere flyttet tilbake til hjembyen. – Da la du også bak deg utdanningen som reprotekniker? – Sett i ettertid mener jeg at dette var en smart beslutning. Yrket ble etter hvert overflødiggjort. Men jeg var glad for hva jeg fikk med meg, også som medlem i grunnsolide Norsk Grafisk forbund der jeg var sterkt engasjert i denne perioden. Kameratskapet var fantastisk. Musikken begynte imidlertid å få økt oppmerksomhet og kreve mer tid. Jeg begynte oftere og oftere å få dårlig samvittighet i forhold til jobben. Hodet mitt var en annen plass.

Tretten år med 3 Busserulls
– Etter England fikk du ei eventyrlig tid både på revyscenen i Haugesund og ikke minst med «3 Busserulls»…
– Stemmer. I 1977 spurte Karl Magnus Sjøen om jeg ville være med i «3 Busserulls» etter at Lasse Pedersen av personlige grunner hadde trukket seg. Jeg svarte ja fordi jeg følte at jeg her hadde muligheten til både å utvikle mine idéer og ambisjoner og ikke minst etter hvert sikre meg et levebrød som artist. Vi tok spranget som profesjonelle tre år seinere og hadde ei fantastisk tid med opptredener både i hele landet og utenlands i regi av Sons of Norway og Velferden både i Forsvaret og for Sjøfolk. I hele tretten år var vi på veien sammen, ei fantastisk tid. Da ble Karl Magnus Sjøen alvorlig sjuk og det ble full stopp. Jeg ble arbeidsløs, måtte omstille meg. – Det er ikke mange haugesundere som har inngått i et slikt tett samarbeid med inngrodde Karmøybuer?
– Jeg har alltid samarbeidet godt med artister på Karmøy. Det var nok en del murring spesielt på Vest-Karmøy når jeg ble en av busserullene, men Karl Magnus og Oddvar Andreassen så seg aldri tilbake. De så hva jeg tilførte trioen.

Ut av mørkerommet– I en kort periode var du den gang også innom motebransjen. Du etablerte «Valentino» sammen med Per Hjørnevik…
– Jeg visste den gang at jeg var nødt å komme meg ut av mørkerommet i reproanstalten og «Valentino» ble et av springbrettene. Jeg var med et par år før Per kjørte løpet videre. Jeg benyttet anledningen til å stupe ut i verden, i et av årene også som senterleder på Victoriahjørnet. Men musikken spilte en stadig større rolle. Det ble stadig vanskeligere å satse på to hester.

På TV-skjermen
Karrieren hans tok seinere et annet sidespor. Utover på 90-tallet var han programleder for en rekke TV-show på TV 2, TV3 og TVNorge. Vi er nysgjerrige på hvorfor dette så brått ble avsluttet.
– Forklaringene er flere; dels mine familiære forhold, dels endringer i TV-selskapenes programprofil, forklarer han. Han kjøpte seg leilighet Bergen og gjorde braksuksess med flere programkonsepter i form av høye seertall, blant annet i forløperen til dagens NRK-suksess med «Beat for beat». I TV 2 het programmet «På Tangenten». Han oppnådde her ekstra høye seertall. En ny TV2-sjef endret imidlertid på kort tid ønsket profil. – Programlederne skulle være unge og annerledes og allsang skulle fjernes fra innholdet. Da tenkte jeg at jeg verken var ung eller annerledes.
«På tangenten» ble tatt av plakaten og konseptet solgt til NRK. Jeg fikk tilbud om å overta et annet program i TV2, men det sa jeg av ulike grunner nei til. Jeg var frustrert av miljøet og giddet ikke mer. Jeg hadde andre muligheter. Og flyttet hjem igjen.

Knallsuksess i bakgården
Allerede på slutten av 80-tallet hadde han kombinert bandjobbingen med å produsere og arrangere shows og revyteater. Han tok tak i mulighetene hos et underholdningssultent publikum i sin egen hjemby. Redningen ble revyene i Bakgårdsteltet i samarbeid med Inventum og «Byens Beste Band» under ledelse av Thorbjørn Økland. Det ble en serie med knallsuksesser. Han har selv beskrevet disse revyene som «gnist, glede og galskap», en betegnelse som holder seg den dag i dag. Oslo-avisene ga for eksempel både 92- og 93-revyene sekser på terningen. «Hysteriske Haugesund» var tittelen på VG’s omtale i 93, der journalisten advarte leserne: Den som begir seg til Haugesund de nærmeste ukene, risikerer å utsette seg for sommerens parole: «Hold Haugesund rein – spis ein turist!». – Jeg har vært heldige som har fått være med på de to store revy-boomene i Haugesund. Hele byen levde og boblet. Hundrevis var med på og bak scenen. Det kom busslaster fra hele distriktet. Ringvirkningene var store både for hotellene, handelsstanden og restaurantene. Faktisk er dette noe av det jeg er mest stolt over å ha bidratt til, poengterer han.

Fra tullete assistent til rappkjefta frontfigur
– Når var det at typen «Den knalltøffe haugesundaren» oppsto i disse årene?
– Hans første opptreden var som assistenten til Karmøybuen Karl Magnus på «3 Busserulls» – showene. Seinere klarte han stadig mer rappkjefta å stå på egne bein både på lokale revyscener, på show-arrangementer over hele landet og faktisk i TV2 i et halvt år av programmet «Gunnar alias Andersen».
– Denne figuren bygget jeg på alle haugesundere i oppveksten min som framsto som verdensmestere, storskrytende og fordomsfulle, som kunne alt og ikke minst fikse alt. Mange har vært med å forme denne storkjefta figuren med en fargerik lokal, folkelig dialekt. – Og hvor er han i dag?
– Også han er i ferd med å bli pensjonist. Han tar det litt roligere, men blir han irritert nok, dukker han fortsatt opp i en gitt anledning, regner jeg med, smiler han hemmelighetsfull eller megetsigende. Mer er det ikke mulig å få ut av ham om sitt alter ego, bortsett fra at han mener at publikum på 90-tallet var mer åpen for denne form for frimodige ytringer. – Taket er blitt litt lavere, tekster skal være mer politisk korrekte. Dessverre. Folk har rett og slett blitt mer hårsåre på vegne av andre. Jeg skulle likt å sett at FKH hadde kommet til cupfinalen og hele Haugalandet hadde kledd seg ut som arabere og sjanglet halvfulle i hovedstadens gater. I dag hadde dette ikke vært så populært.

Ti år på Kosta Flesk
Vi snakker om de ti årene han og familien tilbrakte i Spania, trøblete huskjøp og satsingen på eventer, nærradio, messer, revyer og konserter av ymse slag omkring Valencia på Costa Blanca, eller Kosta Flesk, som han ynder å kalle regionen på den spanske Middelhavskysten der familien valgte å bosette seg. Han hadde da for lengst giftet seg på nytt, to nye sønner var kommet til verden. Etter mye strev og for mye økonomisk slit, valgte de å flytte tilbake til Fedrelandet noen erfaringer rikere. – Men vi gjorde det med begeistring. Det var en spennende opplevelse i det norske Spania, der mange sliter med å få skikkelig økonomisk fotfeste om de fortsatt er i yrkesaktiv alder og har tatt utflytting til solkysten. For å si det sånn: Den enkleste måten å skaffe seg en liten formue i Spania på er flytte ned med stor formue, smiler han ironisk.

Pendlertilværelse
Gjennom de ti Spania-årene ble det en del pendling til hjemlandet. Allerede før familien flyttet på seg, hadde han tatt opp igjen rollen som produsent og arrangør av konserter og show. I 2000 ga han ut sitt andre soloalbum, Meg og deg og Ola Flytt samtidig som «3 Busserulls» ble sporadisk gjenopplivet sammen med Tore Handeland og Geir Halleland. Før dette ga Universal ut samlealbumet Kan du huska 3 Busserulls, 47 beste. Fire år seinere ga den nye trioen også ut Gudsord fra landet. Senere fikk han Jostein Hveding og Kurt Johansen fra gruppen Synth å le med seg i Busserulls, fortsatt basert på hans pendlertilværelse. Denne trioen ga ut albumet Populærmusikk fra utkanten i 2008 og opptrådte sammen fram til 2014. Fra da gikk han solo sammen med gamle kolleger i Revyorkesteret fra Bakgården. I 2015 arrangerte han sammen med Yesman som produsent et storstilt Busserulls

 40 års jubileumsshow med mange gjester og flott respons. Fram til i dag har han opptrådt med et bredt repertoar enten solo eller med Revyorkesteret i ryggen på både offentlige og private arrangementer.

Større sør enn nord for Fjorden
– Gjennom 3 Busserulls-konsertene og revyjobbingen din har du opparbeidet deg et solid marked som artist i sørfylket og på Sørlandet..?
– Vi har faktisk et mye større navn i Stavanger og på Jæren enn hva vi noensinne har hatt på Haugalandet. Vi har deltatt for eksempel fast på «Fjåge i Vågen», som samler 5-6000 mennesker, for å nevne noe, svarer han og legger raskt til at det er et stort apparat som må på veien ved slike arrangementer. Han er bare en liten del av alt teknisk som må fungere når de går på scenen. – I disse korona-tider der alt har stanset opp, er det derfor mer synd på alt teknisk personell som er uten oppdrag og inntekt. Det er fortvilende for mange, sukker han.

Både bajas og romantiker
– Folk som kjenner deg, vet at bak fasaden som moromann og underholder, alltid har vært en mye mer seriøs artist. Når du ser tilbake på karrieren din, er det showmannen som har fått dominere…?
– Jeg er en romantiker, men samtidig født i Tvillingenes tegn. Jeg trives like godt i bajas-kostyme og i burleske miljø som i mer seriøse sammenhenger. Men det er «jodle»-sangene som høres, ikke de mer melankolske låtene. De rolige balladene blir overdøvet av drikkevisene. På den
annen side skriver jeg balladene med like stor entusiasme som jeg skriver «tullevisene». Og svært mange setter stor pris på dem.

 

Fra indremisjonsmøte til Golanhøyden
– Til slutt, 70-åring: om du skulle trekke fram spesielle konserter fra det lange artistlivet ditt som har brent seg fast i minnet, hvilke ville det være?
– Da må jeg nevne to begivenheter. Fordet første et show vi gjorde i Bakgårdsteltet, der VG’s utsendte beskrev den som «en marokkansk grisefest som etter hvert fortoner seg som et vestlandsk indremisjonsmøte da vi opplever revyen og allsangen». De andre konsertene var en bisarr opplevelse da vi midt på 80-talet spilte for norske FN-soldater i Libanon på et hustak på Golan-høyden, omgitt av libanesiske fjellandsbyer. Rammen var absurd. Vi hadde sju konserter på én dag på sju forskjellige militærposter – jeg glemmer det aldri. Vi ble fraktet rundt med skuddsikre vester i kolonne av soldater med mitraljøser. Det hele var så militært, sa Karl Magnus i etterkant, at vi var nødt til å være kanon hele tiden.

Tragisk bråstopp
– Også du har som nevnt mistet mange oppdrag under Korona-epedemien…?
– Ja, mange og store. Men nå har jeg heldigvis pensjonen i bunn. Det er ikke alle som har oppsparte midler. Det er tragisk å se på. Jeg håper virkelig at politikerne våre forstår hva kulturlivet betyr for næringslivet. Fortsatt har vi ikke sett det endelige resultatet av den massive oppbremsingen. Hvem vet hva det sosiale mønsteret blir når smittefaren er borte, spør Gunnar Andersen. Da vi intervjuet ham ei god uke før han passerte de 70 den 3. juni, slo han fast:
– Jeg nekter å feire dagen med håndjern på. Derfor gjennomfører jeg de to jubileumskonsertene mine i Festiviteten den 25. og 26. september uansett, selv med 200 mennesker i salen per forestilling. Fantastisk givende – Og hva skjer etter denne markeringen?
– Jeg har en indre kreativitet som fortsatt skal få blomstre. Jeg vil fortsette å gi noe og oppleve at jeg betyr noe for noen. Fremdeles blir vi lyttet til, folk kan sangene våre på rams. Jeg trodde aldri at vi skulle få fans ned i tenårene som er glad i musikken vår. De aller fleste av dem var ikke påtenkt da låtene ble spilt inn. Dette er fantastisk givende. Gunnar Andersen tar nå år for år. Hvor lenge han fortsetter artist-karrieren og i hvilket tempo er det umulig å si noe vettig om i dag. Vi gratulerer ham med passert 70-årsdag! Og venter tålmodig på at også Den knalltøffe haugesunderen dukker opp igjen på en scene nær oss.