Vi er alle et stykke utenfor komfortsonen nå. «I disse koronatider », er antakelig den oftest repeterende setningen vi hører. Alt med livet påvirkes – både yrkesmessig og privat. Noe av det vanskeligste for mange virker å være at svært mye er usikkert.

Fra mitt ståsted er det vanskelig å se noen næringer som ikke står uten store endringer og utfordringer fremover. Først og fremst snakkes det mye om bedriftene. Det er jo de som skal sikre verdiskapningen og arbeidsplassene våre. Arbeidsgivere vi snakker med nå har virkelig tøffe tider. De skal prøve å sikre at bedriftene deres overlever i de neste ukene og månedene, men også i et lengre perspektiv. De skal prøve å sikre bedriften inn i den nye tiden – den vi vet enda mindre om nå enn tidligere. De har stort ansvar for mange ansatte, store beløper og viktige leveranser og tjenester. Samtidig skal de da også forsøke å være kreative og nytenkende i tider hvor «ingen vet hvor haren hopper».

De offentlige virksomhetene innen stat, fylke og kommune blir utsatt for store endringer og store påkjenninger nå. Regel- og rammeverket til de offentlige virksomhetene har fått større endringer på kortere tid enn noensinne tidligere. Og hvordan dette blir seende ut fremover er også vanskelig å forestille seg.
Oppgaver og tjenester som var viktige og høyt prioritert for noen måneder siden, er kanskje helt ute av radaren akkurat nå og mange jobber med helt andre og gjerne nye oppgaver.Omstillingene som det offentlige gjør nå, vil antakelig også generere store endringer for hvordan det tenkes og jobbes i fremtiden. Og mye av det som leveres vil man bli helt nødt til å redusere i tidene fremover for at velferdsstaten skal kunne overleve også denne krisen. Det kommer til å bli en svært krevende omstilling/tid for landet.

Mange arbeidstakere står nå i oppgaver og utfordringer som er langt over det de kunne forestille seg for kort tid siden. Mens andre ble permittert over natten og står plutselig uten jobb. Jobber som det kan være usikkerhet rundt om de kommer raskt tilbake til. Og så har man alle de som også før krisen jobbet for å komme seg inn igjen i arbeidsmarkedet enten pga. arbeidsløshet eller helseutfordringer. Mange av disse opplever nok situasjonen ekstra utfordrende nå. Vi kan nok regne med at mange raskt kommer tilbake til jobbene sine. Men når mange bedrifter utfordres så kraftig som nå – så vet vi at det vil være flere som ikke kan gå enkelt tilbake til de jobbene de hadde. Det snakkes om store behov for endring i kompetanse for mange av oss. Både de som er inne i bedriftene og ikke minst for mange av dem som er utenfor bedriftene som arbeidssøkere, sykmeldte osv. Mye av dette ville også kommet uten korona-situasjonen – men nå intensiveres og fremskyndes det trolig for mange.

Og så er det oss da – menneskene opp i det hele. Vi som innehar alle disse rollene. Politikere, bedriftseiere, næringsdrivende, ledere, ansatte, frivillige, kollegaer, elever/studenter, ektefeller, kjærester, sønner og døtre osv. Mange har flere av disse rollene samtidig. Det er ofte vanskelig fra utsiden å se hvor store påvirkninger situasjonen gjør på hver enkelt av oss. Summen av belastninger som påføres hver enkelt er også relativt usynlig og svært forskjellig. Og det er relative størrelser vi er inne på her! Vi er veldig forskjellig utstyrt på hvor stor tålegrense hver enkelt av oss har, når vi blir utsatt for så store påkjenninger og endringer som vi selv har liten påvirkning på.

Det å være bekymret for eget liv og egen helse, og for kjente og kjæres liv og helse berører grunnvollene i oss. Når dette kommer sammen med bekymring for jobb, økonomi og samliv – ja da kan det faktisk bli mye for noen og enhver. Og dette tror jeg det er ekstra viktig at vi våger å huske på akkurat nå. At man er bekymret for sykdom, oppsigelse, konkurs eller samlivsbrudd, er gjerne ikke det de fleste liker å snakke høyt om. Men dette vil likevel i stor grad være med å påvirke hvordan vi agerer på egne vegne og på de valgene vi nå gjør for oss selv.

Jeg tror det er viktig å huske at vi alle har noen bekymringer nå. Vi må alle ta beslutninger og valg på manglende og diffust beslutningsgrunnlag både for ting i yrkesliv og privatliv. Jeg tenker at disse beslutningene og dette ansvaret må vi våge å ta. Hver enkelt av oss. Selv om vi ikke vet alt. Det kan være fristende å «vente ut» løsninger. Håpe at ting ordner seg i likeste laget og at ting fortsetter som før. Men det er antakelig ett lite sannsynlig scenario for mange av oss.

Men når det er «krisetid», så er det også tid for å gjøre endringer. Men ikke vent for lenge. Da kan man lett bli stående på sidelinjen for lenge. Bruk krisetiden til å gjøre konstruktive og nyttige valg for deg selv som arbeidstaker eller for bedriften din som arbeidsgiver. Mismatchen mellom det som etterspørres og det som tilbys, er stor akkurat nå. Og mye tyder på at denne blir større fremover hvis vi ikke gjør grep nå. Og når bedriftene nå må tenke nytt og endres i stort monn fremover, så kreves jo det store endringer av hver enkelt arbeidstaker også. Og det å gjøre noe med denne mismatchen kommer til å bli en av Norges store utfordringer de neste årene. Vi klarer ikke å gjøre store grep med den mismatchen uten at alle investerer sitt i den. Staten må nok gjøre sin del her gjennom kompetansereformer, utdanningssektoren og gjennom tiltakspakker. Men også bedriftene selv og hver eneste enkeltperson av oss som skal delta i arbeidsmarkedet må være villige til å investere sin del.

Og det er gjerne de med minst utdanning og minst formell kompetanse fra før som må vurdere å gjøre de største grepene for seg selv. Mange av disse er enten ganske unge eller godt voksne. Ellers kan man lett havne på utsiden i det nye arbeidsmarkedet som ser ut til å bli enda mer kompetansekrevende enn før. For mange kan dette bety at man prøver seg på etter- og videreutdanning som arbeidssøker eller arbeidstaker. Men for mange så kan det være at man bør gjøre større grep, som å gå fra å være arbeidssøker eller arbeidstaker til å bli student for en lengre periode. Ett litt skummelt og krevende valg – spesielt økonomisk. Men for mange av oss vil det nok være helt nødvendig for å være en relevant og aktiv deltaker av arbeidsmarkedet i mange år fremover etter krisen.

Vi kommer antakelig ikke ut av dette på en bra måte uten betydelig egeninnsats og egeninvestering fra hver enkelt av oss. Men det er vanskelig å gjøre store, velfunderte og kloke valg for oss selv når usikkerheten råder rundt oss. Men når vi først er ute av komfortsonen – kan det kanskje være smart å bruke det til noe konstruktivt? Slik at vi kommer sterkere og mer kompetente ut på andre siden av krisen.

Lykke til med de valgene akkurat du må gjøre for din del!

03.05.20 Elisabeth Lie Nilsen
Leder NAV Marked Nord-Rogaland