I skrivende stund er det betydelige endringer i vårt samfunn på bakgrunn av utbruddene av koronasmitten. Det er tusenvis av personer som brått kastes ut av jobb og skole i karantener, isolasjoner, sykdom og permitteringer.
Hvor mange våger jeg ikke engang å tenke på denne kvelden, da jeg vet at det meste begynner «i morgen».  

Så nå står vi antakelig overfor en periode hvor det vil være like vanlig å være permittert som å være i arbeid. Flere enn vanlig vil være sykmeldte, og mange vil være ute av vanlig arbeid og skole pga. karantener. Noen av kortere og noen av lengre varighet.
Jeg undres om dette kan være til hjelp for oss senere?
I litt mer vanlige omstendigheter, så merker jeg ofte at mange av oss har behov for å finne forklaring på hvorfor folk er «ute» av arbeid for en stund. Uansett om det er vanlig arbeidsløshet eller om det er sykdom involvert. Og ofte så kan det se ut som vi i stor grad prøver å få det til «å være noe med individet» som forklarer at vi er utenfor. Til og med hver enkelt person dette gjelder, har tendenser til å gjøre dette. Jo lengre tid vi er ute – jo flere forklaringer/bortforklaringer leter man etter.
Vi blir for eksempel ofte spurt av arbeidsgivere som rekrutterer – «hvorfor er denne personen ledig nå»? Det er noe vi sjelden/aldri svarer på. Det er fordi det har lite med personens kompetanse å gjøre og har kanskje ingen betydning til hvilken type jobb personen kommer til å gjøre hvis den kommer inn i arbeid igjen.
Men min erfaring er at det ofte er veldig tilfeldig hvem som faller utenfor. Sykdom rammer jo helt vilkårlig. Om sykdommen man får er rask og kurerbar, eller langtekkelig å vanskelig å finne ut av, er jo også styrt av uendelig mange tilfeldigheter.
For de som er lenge ute p.g.a. sykdom som ikke forsvinner, så er det også mange utfordringer. Spesielt når folk går lenge med uavklarte helsesituasjoner, så opplever vi det kan vanskelig for folk å orientere seg inn mot arbeid. Man går hele tiden og venter på at noe skal skje for at man skal bli bedre og/eller frisk, og bruker mye krefter på helseorientering og helseutredning. Og vi ser ganske ofte at når helsesituasjon blir mer avklart, så finner mange betydelig med restarbeidsevne selv om de skal ha med seg sykdom inn igjen i arbeidslivet. Jeg opplever ofte at det å få avklart helsesituasjonen er det som er viktig for å klare å snu fokuset fra helseutredning til arbeidsfokus.
Når man vet at «friskere blir jeg ikke», så finner mange gode ressurser til å jobbe videre med – på tross av sykdom som kanskje skal være kronisk eller langvarig. Men perioden i mellom disse fasene kan være tøff og vanskelig for mange å finne ut av.
Og det er jo også veldig mange mennesker i landet vårt som er betydelige ressurser i sine jobber –  som har mange slags kroniske sykdommer og diagnoser. Så derfor vet vi jo at kronisk sykdom ikke nødvendigvis er et problem så lenge man er inne i en bedrift og gjør en jobb. Men igjen at det fort blir et problem når man står utenfor og ønsker seg inn igjen i arbeidslivet.
Arbeidslivet er også mye mer mangfoldig og oppstykket enn mange tror. Mange bedrifter starter opp og legger ned i høyere tempo enn før. Dermed sies folk oftere opp og kommer ut av arbeidslivet for kortere og lengre perioder.  I tillegg så endres kravene til dokumentert kompetanse i lynraskt tempo.  Slik at mange opplever at man ikke er aktuell for jobb man har gjort hele livet, fordi man ikke har tatt en bachelor eller lignende for å dokumentere det de faktisk kan.
For eksempel så ser vi at personer som så lenge de er på innsiden av en bedrift kan være å regne for sterke ressurspersoner, plutselig kan få problemer hvis de faller utenfor. Da kan ting som alder (både unge og eldre), kjønn, nasjonalitet, manglende papirer/dokumentasjon på det de faktisk kan, plutselig få stor betydning for å komme på innsiden igjen. Selv om dette hadde null betydning når de faktisk var i jobb. Så det kan se ut til at man ikke klarer å «bryte inn igjen» i ny bedrift – ofte holdt ute av ting som kan være vanskelige å forstå hva er, og som ikke har noe med den faktiske kompetansen eller jobbutførelsen personen faktisk hadde til å utføre jobben sin.
For eksempel vet man fra forskning at alder, antall utdanningsår og hvor mange år man har hatt i en jobb utover 5 år, har svært liten eller nesten ingen betydning for å kunne forutse fremtidig arbeidsprestasjon i en jobb. Er det ikke da både litt trist og snodig at dette ofte ser ut til å være blant grunnene til at folk holdes utenfor og kanskje ikke ansettes?
Når jeg begynte å tenke på dette med utgangspunkt i korona-situasjonen, så var det fordi jeg tenkte at vi ofte blir rausere og mer storsinnet av oss, når vi selv har blitt utsatt for noe. Når man kanskje selv mister god jobb i bedrift som går konkurs, eller blir permittert sammen med mange andre kompetente og flotte kollegaer, eller får langvarige virkninger av sykdom man overhodet ikke har noen styring på. Eller har vært arbeidsgiver i bedrift som går som det suser, og hvor ting stopper opp på 3 dager pga omstendigheter man ikke hadde noen styring på.
Det er så lett å se med korona – at det som skjer er ganske tilfeldig – selv om den er ganske usynlig. Kanskje vi kan lære litt om at sånn er det ofte ellers også. Selv om det gjelder et mindre antall av oss til vanlig –  og kanskje ikke gjelder akkurat meg selv eller mine nærmeste…

Jeg håper og tror vi kommer til å lære og bli klokere av det…

Elisabeth Lie Nilsen