Dette intervjuet er tidligere trykket i ”Sjøfartstidene”. Magasinet er produsert av DHR Saga på oppdrag fra Østensjø Rederi.

– For meg har det aldri vært interessant å sitte i ro. Pengene skal yngle. Hva skal neste generasjon ellers leve av? Så enkelt er det, svarer Johannes Østensjø få dager etter at rederiet har inngått en intensjonsavtale med Astilleros Gondán i Spania om bygging av fire avanserte CSOV-er for vindkraftmarkedet. 

Tekst: Terje Emil Johannessen. Foto: Karoline Vedøy Mikkelsen

Rederen har vinden i ryggen og står ikke stille lenge om gangen. Denne høsten er også en av de ferskeste nyhetene at rederiet har inngått en avtale med Foss Maritime LLC i Seattle. Ligger det en kime til ytterligere ekspansjon i det internasjonale markedet for offshore vindkraft her? Jeg har mange spørsmål på tunga da jeg seint i en travel november fikk anledning til å snakke med Johannes Østensjø, som for lengst har kuttet ut d.y. etter navnet sitt. Den ene av Johannes’ene lever ikke lenger.  Han går rett på sak:
– Det er en intensjonsavtale og det kan godt hende at den ender opp i ingenting. Vi følger etter våre oppdragsgivere der de etablerer seg. Vi kjenner Foss fra gammelt av. De tok kontakt og vi har også i en tid vært på jakt etter en partner i USA. En etablering i Nord-Amerika er ikke helt enkelt på grunn av Jones Act, som beskytter den maritime næringen der. Fartøy som skal benyttes i USA, skal bygges i USA og drives fra USA. Utlendinger får maksimalt 23 prosent eierandel.
– Når amerikanerne ser til Haugesund skyldes vel det at Østensjø rederi har noe som de ikke har?
– Vi var tidlig ute med tonnasje som kan betjene vindfarm-industrien. Dessuten er både vi  og Foss i samme taubåtbransje. De kjenner oss godt. Og vi ønsker å være med på en satsing på offshore vindkraft på andre siden av Atlanteren. Vi har sammenfallende interesser og er kvalifisert sammen med Foss for å by på kontrakten.
– Betyr det at rederiet også har Equinors havvindprosjekt i havet utenfor New York i øyekroken?
– Selvfølgelig.

Ikke nok løftekraft i hjembyen
– Når du tenker tilbake på hva du slet med her i Haugesund da du ville starte ditt eget rederi for 45 år siden, hvilke tanker gjør du deg i dag?
– Jeg kunne sagt mye om det, men det viktigste er at når jeg etterpå henvendte meg til aktuelle miljøer på Østlandet, fikk jeg samarbeidspartnere som ble med meg lenge og som har betydd mye for rederiet med hensyn til både kapitaltilgang og profesjonalisering i et tøft marked. Vi fikk lojal løftekraft. Finn Eckbo er medeier fortsatt. En bilforhandler i Tønsberg er med fortsatt.
– Men uansett var du hele tiden bestemt på at rederiet skulle lokaliseres i Haugesund?
– Ja, det var her sjøfolkene og kompetansen fantes. Noe annet var uaktuelt. 

Ingen nevnt, ingen glemt
Jeg spør ham om han vil trekke fram noen enkeltpersoner som har betydd særs mye for rederiets utvikling i disse 45 årene. Han er lite villig til det. De er mange, hver på sin plass på alle nivå i rederiet og selv et utvalg blant dem ville være vilkårlig og urettferdig. Det er bare å glemme et svar på det spørsmålet. Men plutselig tar han en kunstpause, tenker seg om og gjør nølende et bittelite unntak:
– Carl Johan Amundsen har vært veldig bra for oss. Johan Rokstad har betydd mye for profesjonaliseringen av vår drift. Staben med Kenneth Walland har klart å løfte deres nivå videre. Jeg er veldig fornøyd.
Dernest legger Johannes Østensjø til at han for lengst har mistet den helt personlige kontakten som han i mange år hadde med sine mannskaper. I kjølvannet av ekspansjonen har antallet ansatte økt, ikke minst i England. Det er umulig å opprettholde det samme personlige forholdet som han hadde tidligere.
– Du har selv en økonomisk utdanning, men har vært en pådriver for den teknologiske utviklingen i rederiet…
– Først og fremst nysgjerrighet, bryter han meg av og legger kjapt til:
– Men husk at jeg er 76 år nå og innrømmer gjerne at jeg faller litt ut av og til. På den annen side har jeg i dag utrolig mange flinke folk også i den tekniske staben min. Rederiet er i de beste hender når det gjelder framtidsrettet tenking. Vi har mye på gang.

For travelt til eget sertifikat
– Har rederen opp i all travelheten klart å ta kystskipper-sertifikat? Du ferdes jo mye på sjøen i fritiden din?
– Vet du hva? Jeg begynte på kystskipper-kurset, men jeg hadde jo aldri tid. Jeg har heldigvis dyktige svigersønner som stiller opp, forklarer han. Johannes frekventerer fritidsboligen i Strandebarm i Hardanger så ofte han kan. Sjøveien er raskest fra Haugesund. 

Jazz-lidenskapen
– Gjennom alle disse årene har du også satt et stort fotavtrykk i det lokale kulturmiljøet blant annet gjennom ditt engasjement i styret for Sildajazzfestivalen gjennom mange år. Nå er det et generasjonsskifte på gang. Hva tenker du om festivalens framtid?
– Jeg er fornøyd med at vi i styret medvirket til å fornye festivalen ved å løsne på båndene til tradjazz-miljøet. Den er gjort bredere. Jeg har tro på at den nyansatte festivalsjefen fullt ut er i stand til å løfte festivalen videre og få et fotfeste blant nye generasjoner som elsker levende musikk.
– Hvilken jazzmusikk er det som får blodet til å bruse i deg?
– Pianotrioer ligger min smak nærmest, svarer han og lister opp norske grupper og artister som Helge Lien og Bugge Wesseltoft. Og ikke minst vår lokale superpianist Svein Olav Herstad. Han hører mye på musikk. 

«Frisk som en fisk»
– Både dine ansatte og omgivelser generelt har fått med seg at du har vært gjennom en aktiv og sikker tøff behandlingsperiode i forhold til helsa di. Hva ønsker du å si om status?
– At jeg er frisk. Jeg har hele tiden vært overbevist at det ville gå bra. Det gjorde det. Jeg takker et dyktig helsevesen og all omsorg fra familie, venner og kolleger. 

Formueskatten, formueskatten
– Om du hadde fått én time alene sammen med statsminister Erna Solberg og en fritt valgt statsråd, hvem ville du valgt og hva ville du snakke om?
Det glimter ekstra til i Johannes Østensjøs øyne. Spørsmålet var tydeligvis uventet, men tente en sterk gnist:
– Det måtte bli finansministeren og det er ikke et øyeblikk tvil om hva jeg ville ha snakket med dem om. Det er formueskatten. Dagens system er «hakka gale».  Ut over en alminnelig lønn, må jeg betale formueskatten min ved å ta pengene ut fra rederiets kasse. Da får jeg i tillegg uttaksskatt på toppen. Jeg vil ikke nevne beløp, men det dreier seg om mye penger. Jeg mener at det er blodig urettferdig. Dette er penger som svekker rederiets muligheter til størst mulig egenfinansiering av ny prosjekter. I disse tider burde politikerne heller heie fram de av oss som våger å satse. I tillegg ville jeg bedt om å prisregulere nettolønnsordningen. Dette er et positivt tiltak for næringen, men de økonomiske rammene har stått stille i mange år. 

Langvarige kundeforhold
–Helt til slutt: nevn andre ting som du er stolt over…
– Oj, det er mye. Må jeg velge et par poenger, vil det først og fremst være at vi gjennom hele rederiets historie har klart å tilpasse alle våre utenlandske sjøfolk til rederiets standard. Dernest at vi gjennom alle disse årene har klart å beholde tette og nære samarbeids- og kundeforhold til selskap som Shell, Esso, Equinor, for å nevne noen. Når vi gjentatte ganger har blitt foretrukket som leverandør, er det ikke bare fordi vi er konkurransedyktige på pris, men fordi vi leverer de beste konseptene og har høy servicekvalitet. Og jeg lover at det skal vi fortsette med, sier Johannes Østensjø – 45 år etter at Johannes Østensjø d.y. AS inngikk i sitt første kommanditt-selskap og 20 år etter navneskiftet til Østensjø Rederi AS.