Tekst og foto: Terje Emil Johannessen

Redaksjonen i Jobb & Næring bestemte seg for å avslutte 2019 med et annerledes portrett. Vi ringte Kirkens Bymisjon Haugalandet og ba om å få intervjue en av selgerne av gatemagasinet «Asfalt». De satte meg i forbindelse med Stig Emil Bohinen.

Stig Emil Bohinen (47) er i bokstavelig forstand en mann i gata i Haugesund sentrum. Han har bommet penger og plukket flasker i årevis før han ble kjent med Bymisjonen og begynte som selger av «Asfalt» for ti år siden. I oppstarten var det ikke problemfritt. Noen steder var det avklart at de kunne stille seg opp for å selge bladet. Det ble en tøff meningsutveksling og han var såpass frekk i munnen at «magasinsjefen» i Bymisjonen utviste ham.
–I dag er det mer ordnede forhold. Den gang måtte vi mer ta oss til rette og møtte nok en del fordommer, smiler han. Han er for lengst tilbake i folden blant magasinselgerne i Bymisjonen, samtidig som han også deltar i andre aktiviteter. Blant annet i «Dråpen» og «Plukking», sistnevnte en forkorting for den jobben som han og kollegene gjør for å holde sentrale bystrøk reine for søppel og avfall folk kaster fra seg.
–Tilbakemeldingene vi får på «Plukking» er mange og gode. Det er en stor glede å bidra til å holde byen rein, sier Stig og setter pekefingeren i bordflata som et symbolsk utropstegn.
Nå i desember må han være forsiktig. Han nærmer seg grensen på 39.000 kroner for hva han kan tjene i tillegg til den beskjedne uførepensjonen og må passe på.
–De lave inntektsgrensene er for jævlige for oss som vil gjøre en innsats til tross for de begredelige omstendighetene vi er i, sier han og setter på ny pekefingeren i bordplata som ekstra markering. Han understreker at de tross alt gir noe igjen til samfunnet og som samfunnet burde satt større pris på enn hva som skjer i dag.

Godt håndtrykk
Stig Emil flyttet til Haugesund i 1985. Bestemora og mora bodde her. Han ble fort glad i byen. Han har tydeligvis hatt en komplisert familiesituasjon og ei problematisk ungdomstid andre steder, men vi bestemmer oss raskt for ikke å gå for tett på han i forhold til hvorfor alle ting ble som de ble i livet hans. 47-åringen sitter foran oss på Bymisjonens gjenåpnede kafé sør for Rådhusplassen og er i godt humør. Håndtrykket hans var kraftig og godt da jeg presenterte meg for ham; den opprinnelige finnmarkingen er ingen pudding. Fotballspiller Lars Bohinen er en fjern slektning.
–Tre- eller firmenning spør vi? Stig Emil vet ikke.

ADHD-diagnose
Han har uføretrygd, men har tydeligvis vært innom arbeidslivet. Jeg er nysgjerrig på det og han forteller at han sist jobbet som stillasbygger på Aibel, han har prøvd seg i bakeryrket, i det hele tatt «mye løye», som han sier.
– Tror du at du ville ha klart å jobbe i dag om du kunne velge fritt, spør jeg nysgjerrig.

– Det vet jeg ikke, svarer han, og fortsetter: –Jeg er jo ingen ungdom lenger og har ikke samme styrke som jeg hadde som 20-åring. Jeg har et alkoholproblem og sliter fortsatt med ADHD’en min. Spesielt den gjør det vanskelig for meg å fungere i arbeidslivet, sier han og forteller at han fikk den diagnosen i 1981.

– Jeg ble sett på som en umulius. Spilte i punkeband allerede som 9-åring. Den dag i dag ser vel mange på meg som en villmann i byen.
– Betyr det at når du ruser deg, blir du mer aggressiv i adferden din?
– Ja. Alkohol er tøffe greier, spesielt når det gjelder brennevin. Det er det det går i.

Kanskje for flokete
– Hvilket liv lever du i Haugesund i dag?
– Jeg bor for meg selv i en kommunal leilighet etter å ha vært i et femten år langt forhold, forteller han. Jeg følger opp med å spørre om han også har egne barn. Han har fire. Jeg lurer på om hvordan jeg skal takle den informasjonen. Stig gir meg ingen tegn på at han ønsker å si noe til meg om hvordan han takler farsrollen i et problematisk liv. Muligens er det for flokete å gå inn i. Han har knapt møtt meg. Jeg lar den derfor gå, men angrer litt på det i etterkant. Det er sikkert mye følelser ute og går i alle retninger. Men plutselig legger han til:
– Jeg ønsker jo at det skal gå bedre for alle mine nærmeste og at de kommer seg videre i livet, selvfølgelig. Hadde han hatt økonomiske muligheter, ville han bidra etter evne.
– En deltidsjobb kanskje…, antyder vi.
– Ja, kanskje det, svarer han ubestemt, tydeligvis usikker etter mange forutgående nederlag.

Julaften aleine
Stig Emil trives på Bymisjonens kafé. Her har han et sosialt miljø og et godt utgangspunkt for å delta i aktiviteter som han føler er meningsfylte for byen og for seg selv innenfor de rammene for tilværelsen han har.
– Er du en god selger av gatemagasinet?
– Ja, jeg tror faktisk det, svarer han kjapt. Han pleier å stå i inngangspartiet på Markedet, der folk kjenner han igjen.
Jeg spør ham om hvordan julen skal feires.
Den skal han feire aleine. Men han legger fort til at tilbudet på Bymisjonen gjør at han både får julestemningen med seg og at han ikke føler seg ensom. Han er også innom julemarkeringen hos T3 i Skjoldavegen, der 20 frivillige disker opp så godt de kan for de av oss som sliter mest. Stig Emil legger ikke skjul på at også setter stor pris på dette tilbudet i hverdagen sin.
– Jeg trives også i eget selskap, legger han til. Å feire julen aleine går tydeligvis greit for 47-åringen. Vi ønsker ham lykke til med julemarkeringen hos Bymisjonen og T3 og takker for samtalen, tankefull over variasjonen av menneskeliv vi har møtt i byen i 2019. Instinktet sier meg at dette var en grepa kar som havnet på et sidespor fordi ingen omkring ham tok skikkelig tak i ADHD-diagnosen hans i barne- og ungdomstiden.

God jul, Stig Emil Bohinen!