Lørdag 10. august danset en glad Bjarne Dankel for siste gang i front av Sildajazz-paraden gjennom Haraldsgata. Han var i ferd med å runde av en ny, vellykket festival, ikke minst økonomisk. Nå synger han definitivt på de siste versene som festivalsjef. Hva venter han nå?

Tekst og foto: Terje Emil Johannessen

34 år etter at kommunen fanget han opp som profesjonell kulturhusmann og femten år etter at han tok over jobben som daglig leder for Sildajazzen, bestemte Bjarne Dankel seg i vår for å ta ut AFP og velge en tilværelse bortenfor medias og folkets søkelys. Men hvem vet? Kanskje vil han fortsatt dukke opp på en scene nær deg? Han har flere talenter som kan dyrkes. Bjarne Dankel junior var nemlig aktiv musiker i mange ungdomsår. Organistsønnen var aktiv i Ten Sing, han spilte i popgrupper, storband, og visegrupper, var innom mange musikalske sjangre. (Han var blant annet med i den første versjonen av Vestlandsfanden). Men realitetene i kjærlighet og familieliv innhentet ham og musikeren valgte den lydtekniske veien. Han ville bo i Haugesund og prioriterte vekk et omflakkende liv. Det førte ham etter hvert inn i jobben som teknisk sjef i Festiviteten Teater og konserthus i Haugesund og senere overtok lederansvaret. De siste femten årene har han vært daglig leder for Haugesund International Jazzfestival – Sildajazzen.

På flyttefot
Den siste arbeidsdagen hans er 20. desember. En liten måned før har den nye festivalsjefen, Andreas Meland, tiltrådt. Da har de også gjennomført en mulig flytting fra Festiviteten Teater og konserthus. Som følge av omorganiseringen av det kommunale tiltaket Kultur og festivalutvikling, blir Sildajazzen fristilt og selvstendiggjort fra kommunen. Da vi intervjuet ham, var det fortsatt ikke klart hvor nytt tilholdssted blir.

Usikker på konsekvensene av fristilling
Vi spør ham om hva han mener egentlig om det grepet som kommunen nå har tatt med å fristille Sildajazz.
–Jeg er betenkt over at skilsmissen har gått så raskt. Festivalen har siden 1991 vært en selvstendig stiftelse som kommunen stilte seg bak og ville understøtte fordi den betydde så mye for byen og regionen. Å løfte sammen har vært den bærende grunntanken. Kommunen fulgte dette opp på 90-tallet, da festivalsjef Gunnar Jæger ble gitt en lønnet stilling i Kultur- og festivalutvikling, forklarer han og viser til at festivalen da var blitt så omfattende og krevde oppfølging året rundt, at det var tvingende nødvendig å styrke administrasjonen. Siden har ansvaret og arbeidsomfanget økt på. Solveig Gerhard ble engasjert som festivalkoordinator i kombinasjon med andre arbeidsoppgaver. I tillegg hjalp Dankel til i en 15 års periode samtidig som han var kulturhussjef. Og han poengterer:
–Det å arrangere en festival i dette formatet handler om atskillig mer enn å skrive en kontrakt med et orkester. Det er så mye annet som må på plass og som krever både planlegging og etterarbeid. Derfor har det vært en trygghet å ha et tett samkvem med kulturadministrasjonen i Festiviteten. Vi skal ha kontroll på økonomien, tilgang på diverse tjenester med mer. Jeg er faktisk usikker på hva det er mulig å få til når festivalen blir fristilt, sier han og er glad for at den nye kommunaldirektøren for kultur har sagt at de må se hva som kan være fornuftige overgangsordninger. Viktige signaler kommer i bystyrets budsjettbehandling for 2020.

Betyr mye for mange
Jeg går ut fra at det er flere enn Sildajazzens Venner som er spent på hva som blir de nye rammene omkring festivalen?
–Ja, det er helt sikkert. Sildajazzen har utviklet seg til å bli et arrangement som betyr mye for store deler av næringslivet i byen og regionen. Kanskje burde vi ha vært flinkere til å synliggjøre hvilke økonomiske ringvirkninger festivalen har, spør han og understreker kraftig at samholdet mellom hotellene, handelsstanden, utebransjen, samarbeidspartnere og festivalen har vært særdeles viktig i alle år og vil etter alt å dømme bli enda viktigere i årene som kommer. Festivalen betyr mye for fellesskapet.

Realisme og nøkternhet
Du har vært festivalsjef i femten år. Er der noe du kunne tenke deg å ha gjort annerledes?
–Jeg og vi kunne selvsagt ha vært enda dristigere underveis med tanke på booking av store artister. Men vi har vært nødt til å være nøkterne. Det bor ikke flere mennesker i byen og regionen enn det gjør og langt fra alle er interessert i våre musikktilbud. Jeg har satt sammen festivalprogrammet på min måte og mener at jeg har holdt meg innenfor de økonomiske rammene som har vært mulige. Hovedutfordringen har vært å utvikle festivalen slik at den også imøtekommer interessen til nye generasjoner haugalendinger. Det tror jeg at jeg og styret har klart.–Hvilken artist er du lei deg for at du aldri klarte å kapre til Sildajazzen?
–Det har vært flere som jeg har jobbet med, men som jeg etter hvert har innsett at det ble økonomisk eller praktisk umulig. Vi har jo drømt. Som ledd i frieriet til et bredere publikum var vi for eksempel i dialog med apparatet omkring Sting. Han ville ha kostet oss flere millioner. Vi lot ham gå. Men generelt synes jeg at vi har vært flinke og mye å være stolt over at vi har fått til, sier han trekker fram Manhattan Transfer, Al Jarreau og Herbie Hancock som eksempler på trofér i festivalhatten.

Ingen Jæger-kopi
Hva kunne du tenke deg å si til Gunnar Jæger når du nå trer tilbake? Du har forvaltet arven hans…
–Først og fremst at jeg aldri kunne bli en kopi av ham. Han var unik. Gunnar hadde opparbeidet seg en uvurderlig internasjonal kontaktflate gjennom sine år som festivalsjef. Han introduserte meg for mange viktige miljøer og et stort nettverk som har vært svært viktig for meg i disse femten årene. Han og styret har i etterkant vært en viktig støtte for meg, også i de årene det buttet imot økonomisk og det gikk på egenkapitalen løs. Jeg håper at jeg har klart å forvalte hans verdier på en god måte. Jeg er og har vært en annen type festivalsjef enn han var, men føler at jeg likevel har gjort en grei jobb.

Knutepunkt uten innhold
Som lokal journalist har jeg alltid irritert meg over at de sentrale kulturmyndighetene aldri har behandlet jazzfestivalen i Haugesund på linje med de andre store jazzfestivalene i Norge. En viss bevegelse har skjedd, men fortsatt er de statlige bidragene meget beskjedne sammenlignet med for eksempel Molde og Kongsberg. Hva galt har vi gjort?
–Molde fikk tidlig status som knutepunktfestival for de øvrige jazzfestivalene i landet. De har i årevis hatt et statlig tilskudd som har vært betydelig større enn alle andre. Du kan gjøre mye for seks millioner kroner i året. Hva denne knutepunktfunksjonen skulle innebære for oss andre, har vi aldri forstått noe av. Staten har faktisk over tid gitt dem økonomiske muskler til å bidra med indirekte finansiering av et nytt kulturhus gjennom leieavtaler, svarer han og ber meg sette utropstegn (!). Og han fortsetter:–Heldigvis er denne særegne rollen og posisjonen i endring. Pengene blir forhåpentligvis omfordelt. Kongsberg Jazzfestival har hatt en meget dyktig og høyt profilert festivalsjef som har tatt enorme sjanser, men som også har hatt et godt samarbeid med store bedrifter som har garantert for økonomien i store konserter. De har også betydelige tilskudd både fra fylkeskommunen og kommunen. Buskerud fylkeskommunen økte for øvrig sitt bidrag til Kongsberg Jazzfestivalen i år med 1.6 millioner kroner!

Har kanskje ikke vært flinke nok
Mange politikere herfra har over lang tid forsøkt å påvirke de norske kulturmyndighetene for å øke tilskuddet til Sildajazzen. Resultatet har vært beskjedent. Det må ha vært en av de største skuffelsene i din festivalsjeftid?
–De tre siste årene har vi fått 600.000 kroner per år fra staten. I Gunnar Jægers tid var tilskuddet på 300.000 kroner på topp. I mitt første år gikk tilskuddet ned til 150.000 kroner. Derfra har vi sakte bygget oss opp til dagens nivå. Samtidig har også Rogaland fylkeskommune økt sitt bidrag til 200.000 kroner per år. Det hjelper, men er knøttlite sammenlignet med hva Buskerud stiller opp med i forhold til Kongsberg.

Hvorfor henger Sildajazzen etter? Den har samme høye kunstneriske nivå som de andre, store jazzfestivalene?
–Kulturrådet har flere fagutvalg som arbeider med alle søknadene. Det er de som fordeler pengene. Vi har kanskje ikke vært gode nok til å snakke om de viktige tingene som kan gi oss høyere prioritering. Vi er tross alt store også i norsk sammenheng. Sammen med andre festivaler håper vi nå at midlene nå blir mer rettferdig omfordelt, sier Dankel og legger kjapt til:
–Entusiasmen vi opplevde hos årets publikum og hos artistene – og ikke minst en økonomi som er på bedringens vei, gir meg en trygghet om at festivalen vår står meget godt. Den nye festivalsjefen overtar et bo der det er både penger i banken og solid støtte i våre omgivelser i bred forstand. Det er mange som klapper Sildajazzen fram. Ikke minst alle publikummere som hvert år kjøper sine billetter og blir med på festivalen.

Tar en ting om gangen
Bjarne Dankel anser seg ikke ferdig med yrkeslivet sitt. Noen mindre enkeltprosjekter, bl.a. for Fartein Valen-dagene, står på blokka. Sammen med Dag Arne Saltnes og en Karmøymusiker skal han ut på en turné i regi av Den kulturelle spaserstokken.Han har dørene åpne for å bli brukt både som musiker og som profesjonell konsertmann.
–Jeg får se hva som skjer, bemerker han og poengterer samtidig at han først og fremst skal gjøre seg ferdig med den jobben han har.

Meland trenger forutsigbarhet
Hva vil du si om Andreas Meland som skal overta etter deg?
–For festivalen og byen er dette det rette valget. Han er en annen type enn meg, men har en utrolig posisjon i musikkmiljøet, også internasjonalt. Han må selvsagt tilpasse seg en ny virkelighet og det har han alle egenskaper for å mestre. Sildajazzen er en av byens viktige merkevarer ved siden av filmfestivalen og FKH og har politisk backing. Derfor håper jeg også at bystyret legger forholdene til rette for ham og stiftelsen ved å skape en forutsigbarhet over lengre tid når det gjelder kommunens årlige bidrag. Jeg håper og tror at også festivalens trofaste samarbeidspartnere ser dette som en viktig arrangement for byen og regionen og blir med videre.
–Stiftelsen Sildajazzen ved styret og påtroppende leder Andreas Mæland, skal løfte denne flotte kulturelle og sosiale arven videre, sier Bjarne Dankel med et glimt i øyet, på vei mot et pensjonistliv med mindre ansvar og desto større personlig utfoldelse. Det er bare å ønske ham lykke til med neste etappe i livet.