Thorleif Stener Stensen har rundet av etter nærmere 52 års tjeneste i Haugesund Sparebank. Den nybakte pensjonisten etterlater seg ingen inntrykk av å være en utslitt mann som lengter etter fred og ro på en terrasse i solnedgangen. Tvert om virker det som om han godt kunne tenke seg å begynne i samme jobb på nytt.

Tekst og foto: Terje Emil Johannessen 

Han skryter uhemmet av alle kollegaene han har hatt i banken og av resultater de har oppnådd underveis i de femti-årene. Vi sitter i stua hans i boligen i Søvik få dager før han, kona og en stor vennegjeng drar til Tyrkia for å feire ekteparets 70-årsdager.  Det er midt i arbeidstiden og det virker faktisk som om han har klart å ta spranget over terskelen til ny fase i livet.  Men det holdt visstnok hardt:
– Jeg var ikke helt klar for å slutte. Jeg har derfor vært spent hvordan det det skulle gå. Dessuten har jeg hatt det temmelig travelt i driften fram til aller siste dag. Det gikk i hundre. Etter sluttdato måtte jeg tilbake på jobb noen dager for å rydde etter meg, forklarer han. Det har tydeligvis gått en del uker siden det skjedde. Han har senket skuldrene. Og vi hiver oss over livsløpet hans fram til nå.

En landsens gutt
Thorleif Stensen betegner seg som en landsens gutt. Han vokste opp på et småbruk på Utbjoa. Faren var fiskerbonde. Han var enebarn, gikk som barn på skole tre dager i uka, fem dager fra 4. klasse.
– Den første jobben min etter å ha tatt handelsskolen var på Granberg garveri på Innbjoa. Der jobbet jeg i produksjonen i tre måneder, tre kjempepositive og lærerike måneder. Jeg var seksten år og opplevde en flott arbeidsplass, begynner han. Så ble det en ledig kontorjobb i Haraldseidvågen hos E. Knutsen Preserving, de som la ned Bravo gaffelbiter. Han søkte, fikk jobben og begynte 1. januar 1966. Ansvaret inkluderte også et poståpneri og driften av ei lita krambu. Han ukependlet, reiste hjem i helgene og hadde det bra. Men han ville bruke utdanningen sin til noe enda mer dekkende og utfordrende.  

God timing
I august 1967 var han på bytur og fikk foretrede hos banksjef Sigurd Lie i Haugesund Sparebank.  Han spurte om det var ledig jobb for ham. Ei uke seinere fikk han melding om at han kunne få en stilling her. Seinere samme høst skulle banken åpne en filial i Haraldsgata og det var behov for økt bemanning. Han hadde med andre ord god timing for jobbsøknaden.
Fjerde september 1967 ble hans første arbeidsdag i banken. Da hadde han skaffet seg hybel nord i Breidablikkgata vegg i vegg med to andre som også jobbet i banken. Her bodde i en periode før han flyttet inn i en noe større leilighet i Kong Sverresgate på Hauge. Han hadde truffet Laila Randi fra Tysvær og de ble et par. De giftet seg og bodde i byen inntil de hadde bygget ferdig eget hus på en tomt nær hjemmegården hennes i Søvik. De flyttet inn omkring 1. mai 1972. Etter hvert kom det tre barn til verden, tre gutter. I dag bor en av dem på Håvik på Karmøy, en på Frakkegjerd og en på Øvsttun i Bergen. Per i dag har fem barnebarn kommet til verden.
– En kjempeflokk, skryter han og forteller at hans eget barndomshjem på Utbjoa – Midttun – er familiens samlingsplass nummer to. To av guttene har bygget seg hus på fradelte tomter. Det gamle gårdshuset er under oppgradering og det er meningen at yngstemann etter hvert skal overta dette.  Seinest i påsken i år var ”flokken” samlet der. 

Skritt for skritt oppover
– Dine første arbeidsoppgaver i Haugesund Sparebank?
– I og med at jeg hadde jobbet på et poståpneri i Haraldseidvågen, startet jeg som ansvarlig for posttjenesten i banken før jeg begynte i bokholderiet. Der var jeg i to år, forteller han og minner meg samtidig på at dette var før datamaskinenes ankomst. Alt skjedde manuelt, en totalt annen verden enn hva en ser i en moderne bank i dag. Han ble forfremmet til en kasserer-stilling for hovedkontoret og for filialen i Haraldsgata. Denne funksjonen beholdt han i fire år. Da ble han løftet over i et nytt og voksende ansvarsområde, nemlig personal og administrasjon. Innføring av lønnskontoer og sjekkhefte på slutten av 60-tallet krevde flere hender og hoder i arbeid i banken. De første EDB-maskinene var tatt i bruk. Banken ekspanderte og trenge egne folk til å ivare-
ta disse oppgave. Stensen ble personalsekretær. Den 2. september i 1985 flyttet Haugesund Sparebank inn i nybygd hovedkontor i Haraladsgata. Da hadde Stensen blitt utnevnt til personalsjef, en stilling som han har bekledd helt til han nylig gikk av med pensjon. 

Mange teknologiske skritt
– På det meste på 80-tallet var vi omkring nitti ansatte i banken. I 2019 er vi tjue færre. Den tiltakende digitaliseringen har gjort det mulig å automatisere og effektivisere driften, slår han fast legger ut om de ulike teknologiske tidsepokene i norsk bankvesen. Samtidig peker han på at forskjellen mellom teknologisprangene før og nå, er at når man tidligere skiftet over til ny plattform så varte de en tid. I dag er går sprangene over i hverandre og det skjer en utvikling hele tiden.
– Det har sannelig vært mange utfordringer underveis, smiler han.  

Sekretær i 44 år
– Gjennom alle disse årene har du forholdt deg til litt av et persongalleri i bankens styre og stell. Det må nesten ha vært litt av et eventyr..?
– I 1974 spurte Sollie Eriksen meg om jeg kunne overta som sekretær for forstanderskapet. Den jobbet har jeg gjort. Da vi hadde forstanderskapsmøte i mars i år, takket jeg av for meg etter 44 års sekretærjobb for bankens hovedorgan. Jeg tipper på at det er Norgesrekord. Da kan du selv tenke deg hvor mange tillitsvalgte jeg har forholdt meg til i mine bankår, de aller fleste fantastiske personer med bra utsyn over Haugalandets behov for en oppegående, aktiv sparebank som tar sitt samfunnsoppdrag på alvor. Jeg nevner ingen spesielt; det ville ha blitt ei svært lang ramse.

Hand i hand
– På mange områder har haugalendingene gjennom disse 40-50 årene slitt med å samarbeide på tvers av by og land. Men i Haugesund Sparebank har dette samspillet fungert aldeles utmerket….?
– Da jeg begynte i banken, var den allerede fusjonert med Sandeid Sparebank. I Sandeid-banken satt det mange sentrale folk i fylkesting og kommunestyre, aktive folk. Fra dag én etter fusjonen, fungerte samarbeidet godt. Det samme skjedde etter hvert på Bømlo, i Skjold og til slutt i Imsland. Det har også vært mange landsens ungdom som har jobbet i banken. Hos oss var det aldri ”by mot land”; vi snakket det samme språket og har hatt et fantastisk godt samarbeid. Vi vokste sammen som én gjeng, alle opptatt av bankens, regionens og kundenes beste. Byfolkene hjalp folk i distriktene og motsatt. Bankens motto «Lokal, nær og personlig» har vi sannelig etterlevd, både ansatte og tillitsvalgte. Det er slik vi har levd i alle disse årene. Vi er der for kundene, enten de bor i byen eller i bygda. 

Et komplett lokalt tilbud
– Lokalkunnskapen er vel fortsatt en av hovedforklaringene på sparebankenes unike posisjon i regionen vår?
– Sparebankene er kjempeviktige i lokalsamfunnene på flere områder. På den ene siden bruker vi deler av våre årsoverskudd aktivt for å understøtte kulturliv, frivillige og humanitære organisasjoner og idretten. Vi er en stor aktør her. På den annen side slipper våre kunder å forholde seg til fjerne konsulenter i sentrale strøk som bruker kalkulatorene når de skal vurdere en lånesøknad. Vi er på plassen og tar beslutninger lokalt. Innskyterne får dessuten lokal tilgang både på gode rådgivingstjenester og et livskraftig spekter av plasseringsmuligheter. Gjennom Frende er vi også en formidler av seriøse forsikringsytelser og med et godt, lokalt serviceapparat. Den økte kundetilgangen de seinere årene viser at folk setter pris på den lokale tilhørighet
en og forankringen. 

Kjennskap og tillit
– Hvordan er det mulig å jobbe så lenge på den samme arbeidsplassen slik du har gjort?
– Årsaken til det er at jeg i alle årene har hatt spennende og varierte arbeidsoppgaver. Jeg har hele tiden hatt mulighet for faglig utvikling og kunnet stige i gradene. Arbeidsmiljøet har vært godt og stabilt. Kundene har kunnet forholde seg til et knippe ansatte som de kjenner og som kjenner dem. Viktig for meg har også vært at vi aldri har blitt overstyrt fra andre byer og kan ta suverene lokale beslutninger. Vi vet hvem vi skal våge å satse på. 

Ble en bastion
Thorleif Stensen ser ut av stuevinduet, ettertenksom. Og sier:
– En av grunnene til at Haugesund Sparebank ble min bastion i arbeidslivet, har vært det gode arbeidsmiljøet. Hos oss har det ikke vært nedbemanninger og oppsigelser. Bankens styrende organer vedtok under bankkrisen på 90-tallet at motbøren skulle møtes med intensivert innsats fra hele staben. Ingen skulle permitteres eller sies opp. Det skapte en fundamental trygghet og alle tok sitt tak. Vi klarte å ri stormen av. Hos oss er de ansatte flinke til å hjelpe hverandre. Og jeg er forferdelig glad for at jeg har fått være med på å utvikle disse verdiene og denne kulturen. Arbeidsfellesskapet i banken er også en storfamilie som bryr seg om hverandre. Jeg bøyer meg i støvet for alle mine kolleger, sier Stensen og gjentar at han rett og slett er stolt over hva han har fått være med på i alle disse årene.
Akkurat da kommer kona forbi, hører hva han sier og smetter inn med følgende bemerkning:
– Banken har alltid kommet først, men nå er det oss to, sier hun med et smil.