ENGASJERTE LO-TILLITSVALGTE: Fra venstre Helge Larsen, Borgny H. Skogen og John Helge Kallevik.

De er tre fagforeningsfolk med ulike hverdager. De har sikkert mye til felles, men to ting står fram som særskilte poenger for alle tre i et jubileumsår for LO i Nord-Rogaland: de har alle bekledd vervet som leder av samorganisasjonen. Med 16.000 medlemmer i ryggen, sloss alle tre for livet mot sosial dumping i sine respektive tariffområder. 

Vi ba om å få et stevnemøte med John Helge Kallevik i El og IT, Borgny H. Skogen i Transportarbeiderforbundet og Helge Larsen i Fellesforbundet. De har lagt bak seg feiringen av 100-årsjubileet for LO i Nord-Rogaland og har fått ny energi til å ta tak i utfordringene som ligger foran dem i regionens arbeidsmarked. 

Forsøker å vri seg unna
Mange har gått foran dem og slåss mot enda verre forhold på arbeidsplassene. Men også etter hundre års tøft tillitsvalgtarbeid er det fortsatt mye å ta tak i for fagforeningene. 

John Helge Kallevik, organisasjonssekretær i El og It, sliter med hverdagen på mange byggeplasser i nordfylket.
–Mange entreprenører forsøker hele tiden å unngå tariffavtaler. De lager en arbeidsavtale der det som skal stå, ikke står der fordi det er overført til et såkalt arbeidsreglement. I dette reglementet setter de opp arbeidstidsbestemmelsene. Lønn styrer de opp og ned akkurat som det passer dem. Dette står heller ikke som et punkt i arbeidsavtalene. Her er mye gale og vi ber ustanselig folk om å melde seg inn slik at vi kan ivareta deres elementære interesser overfor slike useriøse arbeidsgivere, påpeker han og understreker samtidig at om bedriften ikke har tariffavtale, må det være mange nok medlemmer for å få den på plass.
– Bak enhver tariffavtale står det faktisk medlemmer. Og som medlem får de kollektiv rett til å få forhandlinger og retten til å velge sine tillitsvalgte. Uten tariffavtale får en arbeidstaker ikke disse mulighetene, sier Kallevik og setter fingerspissene tungt i bordflaten foran ham. 

Mye uforstand omkring oss
Og fagforeningsveteranen fortsetter engasjert: – Mange plasser ser det ikke ut. Vi har vært på inspeksjoner sammen med arbeidstilsynet, og der vi har bedt entreprenørene om å skjerpe seg blant annet når det gjelder de sanitære forholdene. Det hjelper av og til ikke. I en sak der en av regionens større kommuner var oppdragsgiver og entreprenøren oppførte seg uansvarlig, bestemte jeg  vi oss må for å gå ett til politisk ledelse i kommunen. Det ble ryddet opp i løpet av en halvtime, sier han og legger til at andre offentlige oppdragsgivere ofte har liten peiling på arbeidslivet omkring dem og de formalitetene som må være på plass for at oppdragstakere skal holde seg innenfor lov- og regelverk. Der er så mye uforstand omkring oss at det tidvis er overveldende, kommenterer en engasjert Kallevik.

Kvitter seg med nordmenn
– I vårt tariffområde er det enkelte bedrifter som prøver å kvitte seg med alle sine norske arbeidstakere, fortsetter Borgny H. Skogen. Hun er distriktsleder i Transportarbeiderforbundet. Hun forteller at mange bedrifter henter sjåfører fra Polen og andre østeuropeiske land i to uker; hvorpå det kommer nye inn for å jobbe her. 

– Vi sier at dette er et brudd på tariffavtalen, som ikke åpner for slike arbeidsavtaler. Men de klarer å snoke seg unna gjennom mange lugubre bakveier. Og skjer det at noen av våre medlemmer blir pensjonister eller skiter arbeidsgiver, sitter vi etter en del tid igjen med et mye lavere antall medlemmer bak tariffavtalen. Har vi ikke en lokal tillitsvalgt på slike arbeidsplasser som er godt skolert, blir vi fort svekket som arbeidstakerorganisasjon. Vi er mildt sagt bekymret over det som nå skjer, sier Skogen, som kombinerer jobben som regiontillitsvalg i Transportarbeiderforbundet med jobben som sekretær for LO i Norfd-Rogaland. Hun legger til at denne uthulingen av norske bestemmelser ikke bare gjelder de rene transportbedriftene. Det gjelder i like stor grad grossistfirmaer og andre tunge brukere av transporttjenester. 

 Mange utnyttes i taxibransjen
– Gjelder dette også kollektivtrafikken?
– Ikke i Haugesund, mye mer i byer der det er mye turbilkjøring, svarer hun. Vi spør henne videre om hvordan hun vurderer situasjonen i taxinæringen. Her er et annet problemfelt for henne som tillitsvalgt.
– Når en som har kjørt taxi i noen år og får seg et løyve og skal være arbeidsgiver, er det ikke alltid det er så bra. Også i denne bransjen utnyttes utenlandsk arbeidskraft fordi de er i en tvangssituasjon. Uten arbeid får de ikke bli i landet, svarer hun. I neste åndedrag trekker hun fram NAV:
– Det gror opp små bedrifter som for eksempel kjører gods og varer med små biler. NAV putter dem inn i slike foretak i 3-månedersintervaller for å holde dem i sving med lønnstilskudd. De jobber med andre ord for knapper og glansbilder. Når periodene er ferdige, blir de kuttet ut og oppsagt. Staten og kommunen bidrar på denne måten til å undergrave seriøse arbeidsgivere i bransjen og det gjør meg skikkelig fortørnet. Det er utrolig at ansvarlige myndigheter ser gjennom fingrene med slik undergravende bruk av offentlige ressurser, fortsetter hun.
– Er det noen kontakt mellom fagforeningene og NAV om denne type saker?
–Nei. Det nytter ikke å be NAV om drøftinger om dette. De har et pålegg om at alle ledige skal ut i arbeid, Basta. Dørene er stengte.
– En ganske burlesk situasjon, spør du meg, bemerker hun. 

Bygg og anlegg en versting
Helge Larsen er distriktssekretær i Fellesforbundet. I hans tid som tillitsvalgt har arbeidslivet endret seg enormt. Også han trekker fram at utenlandsk arbeidskraft har kommet inn i stort volum. De bærer med seg en annen kultur, har et annet forhold til HMS og forholder seg til overordnede på arbeidsplassen på en annen måte enn oss nordmenn.
– Vi står ikke med lua i neven. Vi gir beskjed om hvordan vi vil ha det og vil ha likeverd. Derfor blir vi på enkelte områder utfordret, særlig i bygg og anlegg. Arbeidsgiverne begynte i overgangen mellom 1990- og 2000-tallet å importere arbeidskraft med lønns- og arbeidsvilkår som lå helt ned på slavenivå sammenlignet med opparbeidet standard i norsk arbeidsliv. I byggebransjen kom det mange hit som hadde kjøpt seg en varebil og som hadde nasket med seg verktøy i tidligere oppdrag og som tilbød seg som selvstendige bedrifter til en pris som utkonkurrerte organisert norsk arbeidskraft. Det utviklet seg et stort svart marked som ødela levebrødet til norske norske maler- og murmestere. De hadde ingen mulighet til å overleve i dette private markedet. Store grupper norske arbeidstakere har forsvunnet ut av bransjen. Og det som bekymrer oss mest er at fagarbeideren forsvinner, den praktisk anlagte gutten fra Raglatua eller Sørhaug som fikk seg en jobb etter endt skolegang, men som til slutt ble arbeidsledig. I dag er dette et enormt problem, sier han med kraftfull stemme og kjører på:

Tør ikke å oppsøke enkelte anleggsplasser
– I oljekrisen for et par år siden fikk jeg for første gang inn saker der bedriftene sa opp lærlinger på grunn av mangel på arbeid. Det var ikke fagfolk igjen i bedriften til å ta ansvaret for opplæringen. Dette er en farlig utvikling. Vi ser også det er mange useriøse firmaer inne på byggeplassene som er uten respekt for våre regionale verneombud. Når de kommer på kontroll, får de beskjed om å komme seg til h….te vekk. De blir jaget. Og det verste er at de blir truet. Mange av dem orker ikke lenger å gå aleine på slike kontroller og det er også byggeplasser som de ikke tør å oppsøke, sier Larsen og peker på at dette er noe av bakgrunnen for et tettere samarbeid mellom fagforeningene, HMS-apparatet og politiets A-krim-gruppe.
– Det har gått fra å være useriøst og billig sosial dumping til å bli kriminelle miljøer, nesten mafiavirksomhet. 

Gulvet ble taket
– Har ikke loven om allmenngjøring av tariffavtaler vært et egnet virkemiddel for dere?
– Loven har hatt både positive og negative effekter. Negative fordi loven brukes til å sette minstelønnssatser. Det som skulle sikre minstelønn, blir i stedet taket. Et godt eksempel finner vi på Aibel i Haugesund. Her bygger utenlandske hjelpearbeidere svære installasjoner; alle sammen lønnet som hjelpearbeidere med en lønn rett over minstenivået. Innen plate og sveis, bygges de store offshoreinstallasjonene i dagens Norge av ufaglært arbeidskraft. Og arbeidsgiverne finner hele tiden smutthull på ting. Det som bekymrer meg mest er at det ikke lenger finner sted noen skikkelig rekruttering til fagene. Egor og Oleg som gjør jobben, er like faglig gode som oss, men de blir lønnet som hjelpearbeidere. 

Kårstø minst kontrollert
– Mange norske offshoreinstallasjoner er bygget i Asia og gang på gang har vi opplevd at store deler av arbeidet må gjøres om igjen før plattformene skal ut på feltet. Har dere inntrykk av at olje- og gasselskapene har lært noe av disse bitre og kostbare erfaringene?
– Nei, svarer Larsen kontant og fortsetter:
– Dette har vi terpet på i mang år. Når vi etter hvert får tilbakemelding om at anbudene har fått et norsk innhold, hjelper det lite når jobbene havner hos Aibel eller hos Kværner på Stord. De bygger store deler i utlandet, de óg. Prisene er så presset at de ikke har sjanse til å utføre oppdragene i Norge – på tross av at norske arbeidstakere er de mest effektive fagfolkene i verden. Og det vi gjør, gjør vi skikkelig, sier han og trekker videre fram Kårstøanlegget. Larsen mener at det er den olje- og gassterminalen som er minst kontrollert når det gjelder bruken av utenlandsk arbeidskraft. De blir dårlig lønnet og dårlig behandlet, særlig hva angår ISO-fagene.

Arbeidstid en konkurransefaktor
– Et av våre store problemer i dag er at sosial dumping er mye mer enn dårlig lønn. En av dde største utfordringene våre er arbeidstid, avrunder Larsen før han kjører følgende sluttsats:
– Om du som lokal arbeidstaker blir sendt til Kårstø for å arbeide for et Haugesundsfirma, skal du jobbe i 7,5 timer pr dag. Så kommer det inn utenlandske arbeidstakere uten tariffavtaler. De får gjennomsnittberegnet 54 timer i uka. Jeg sitter med en Kårstø-sak der innleiede folk har jobbet 78 timer i uka. Petroleumstilsynet synes det er helt ok fordi har lagt skjæringspunktet i ukeslutten. Når dette godkjennes, betyr det at de utkonkurrerer norske firma. De jobber mye lengre pr uke for en mye lavere betaling. Etter min mening er ISO-bransjen (isolasjon, innkapsling, maling, stilas) en av de mest useriøse bransjene vi har i dag. Her finner vi industriens desiderte pariakaste, slår Helge Larsen fast og mottar bekreftende nikk fra sine to kolleger. De kjenner tydeligvis lusa på gangen fra sine tariffområder og i likhet med Larsen har de trøbbel med å styre irritasjonsnivået sitt når folk utnyttes og tariffavtaler uthules omkring dem. På Haugalandet Anno 2018.