Mímir Kristjánsson

Mímir Kristjánsson, til daglig nyhetssjef i Klassekampen, er en ettertraktet foredragsholder. Sammen med Nejna Macic fikk han høyeste karakter av deltakerne på årets ByggArena. Foredraget hans satt som et skudd i forsamlingen. Det har allmenn interesse. Vi har derfor laget et utdrag av det han så under overskriften ”Hvordan vi bygger landet?”

– Jeg har en ledetråd i livet.  Jeg er fra Stavanger, der det er mange bedehus. I oppveksten min var det mange kristne oppvekstkamerater som ofte spurte: ”What would Jesus do?”  For min del spurte jeg alltid om hva Einar Gerhardsen ville ha gjort. 

Når jeg skal snakke til dere i byggebransjen er et slikt spørsmål ekstremt relevant.  Han ble statsminister i Norge i 1945. Med noen få pauser hadde han det vervet i 20 år. Den store oppgaven de hadde, var å bygge landet etter den 2. Verdenskrigen. Deler av landet lå i ruiner, spesielt i Nord-Norge.  Over hele landet hadde folk stor virketrang. Det ble født enormt mange barn. Folk var optimistiske. De sto sammen og skulle bygge et nytt og mer rettferdig samfunn. Norge var den gang et av Europas fattigste land. De gjorde jobben. 

I dag er vi et av de rikeste landet i Europa. Landet ligger ikke i ruiner.  Realiteten er likevel at vi de kommende ti årene skal bygge landet vårt på ny. Det skal bygges, bygges og bygges. Det er mye jobb som skal gjøres. Hvorfor det? Først og fremst fordi det blir mange flere av oss.  I dag bor det 5,3 millioner mennesker her i landet og innen 2040 skal vi bli 700.000 flere ifølge normalscenariet.  Her i Haugesund skal befolkningen øke fra 37.000 til nesten 44.000 innbyggere. Samtidig viser prognosene at vi skal bli rikere.  Det bygges praktbygg an mas  her i landet. Vi vet nesten ikke hva vi skal bruke pengene våre på. Konserthus, kulturhus, finere hus, hyttefelt.  

Samtidig vet vi at vi er på vei mot store omstillinger og de kommer raskere enn hva mange av oss liker. Den første gjelder olje- og gassnæringen. Jeg er positiv til denne næringen. Det vil fortsatt være behov for norsk olje og gass i 2050. Næringen vil ikke slutte å være den største og viktigste næringen vår på veldig mange ti-år, men på et eller annet tidspunkt tar den slutt. Uansett hvor oljeglade vi er, går vi tom. Samtidig ser det ut til å være klokt at vi ikke tar opp alt på grunn av klimautfordringene. Mye av det vi har igjen, ligger i sårbare områder eller risikerer ikke å være lønnsomme. Poenget mitt er at mange hundre tusen mennesker  må omstilles. Det må bygges nye industrier her i landet. Mange må sannsynligvis flytte på seg og skal ha nye steder å bo. I tillegg kommer klimaendringene for fullt. Det betyr at det skal bygges mange nye, klimavennlig bygg her i landet. Mange bygg må enten heves på grunn av at havnivået stiger eller rives eller flyttes.  Det kommer til å bli en høy aktivitet i byggebransjen over lang tid. 

Landet skal med andre ord fortsatt bygges. Det er langt fra ferdig bygd. Spørsmålet er da hvem som skal  gjøre jobben? Det enkleste svaret ville være at det er dere som sitter her og kollegene deres rundt om i landet.  Så enkelt er det ikke. Bekymringen er at vi har behov for en masse fagarbeidere, dyktige folk av alle slag innen bygg og anlegg som vi per i dag  synes å være ute av stand til å tiltrekke oss. Alle prognoser  forteller om et stort manko på alle typer fagarbeidere.  Et skrekkeksempel finner vi i Oslo, der de nylig la ned malerlinja på Stovner videregående skole.  Det er et faresignal.
I Oslo bor det i dag 650.000 mennesker og om 22 år skal det bo over 1 million i byen. Det skal bygges mye. Men den utdanningen har ikke lenger ungdom interesse for. 

Det er flere grunner til at dette skjer.  Først og fremst fordi at denne type arbeid de siste tiårene har opplevd et ekstremt fall i status og anseelse.  I det siste intervjuet Einar Gerhardsen gjorde før han døde, sa han at han stadig møtte folk som var stolte at ”min sønn skal studere”.  Han møtte imidlertid ikke lenger  noen som stolt fortalte at ”min sønn skal bli snekker” eller ”min datter vaskekone”.  Og så la han til: men noen må jo gjøre det óg.  Jeg tror at det er riktig å si at yrkesfag , manuelle yrker som tidligere var ryggraden i norsk arbeidsliv på alle områder,  de regnes som annenrangs av mange, som mindre fine enn yrker som krever en akademisk utdannelse.  Det finnes utallige historier om flinke elever på ungdomsskolen som går til rådgiverne sine og sier at de kan tenke seg å gå byggfag. De får som svar at ”du har så gode karakterer at  du må velge studiespesialiserende”.  Hva betyr det? Det betyr at skolesystemet sier at om du er flink på skolen, skal du ikke inn i en yrkesfagutdanning. 

Vi ser det på område etter område. Det er stadig større krav om å fylle ut stadig flere papirer som krever folk med akademiske grader for å forstå. Dette er i ferd med å vokse til et enormt problem. De unge forstår jo dette og velger vekk yrkesfagene. Samtidig har det skjedd at jobber som for 20 år siden var trygge, har blitt utsatt for et veldig press fra arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa. Ingen her har noe mot østeuropeere.  Hovedproblemet med det store antallet fremmedarbeidere er at dette systemet undergraver det organiserte arbeidslivet vårt. På mange byggeplasser er det så tøffe forhold at verneombudene i bransjen kvier seg for å gå på besøk. Noen steder er det snakk om kriminelle aktører som er støttet opp av Hells Angels. Det er sinnsykt! Hvor er de norske myndighetene? Det er latterlig. Vi hører det samme i andre sektorer. Norske aktører blir ofte utkonkurrert i anbudsrunder av useriøse firmaer som det nesten er umulig å kontrollere slik som de har organisert seg med mange lag underleverandører. Det som er dilemmaet er om du prøver å være en ærlig firmaeier i dag og følge spillereglene, risikerer du å bli utkonkurrert på pris av dem som jukser.  Dette problemet kommer ikke til å minske i styrke før myndighetene våre tar noen skikkelige grep. 

Han raljerte med mange andre sider av utviklingen i byggebransjen. Blant annet med at svært mange av oss ser gjennom øynene med å kjøpe svart arbeidskraft når det må jobbes på eller i våre egne boliger.
– Aksepten for dette i befolkningen er enorm. Jeg blir sjokkert når jeg hører folk fortelle med den største selvfølgelighet at de har kjøpt slik arbeidskraft. Realiteten er at de undergraver seriøsiteten i næringen. Dette er en negativ og farlig utvikling i norsk arbeidsliv.  

– Det er foruroligende å registrere at stadig flere norske ungdommer ikke forventer at de skal delta i morgendagens alminnelige arbeidsliv. Vi kan ikke basere oss på at vi skal ha et arbeidsliv som importerer store grupper utenlandsk arbeidskraft som skal gjøre de tyngste manuelle jobbene våre. Vi kan ikke bli et rentenist-samfunn som lever på oljefondinvesteringene våre og ikke gjør noe arbeid.  Det er et skrekkscenario.

Spørsmålet er derfor fortsatt:  Hva ville Einar Gerhardsen gjort?