LO i Nord-Rogaland markerer fredag 26. oktober at det har gått 100 år siden fagforeningene i LO-familien i Haugesund gikk inn i en samorganisasjon for å ivareta felles interesser. 

Det skjedde den 3. juni 1918. Byen hadde hatt klubber og foreninger utgått fra ulike fagforbund i en årrekke, men de jobbet hver for seg og sto ikke samlet i saker der medlemmene hadde felles interesser. I en samorganisasjon kunne de opptre mer enhetlig.

Tidene den gang var turbulente. Bedriftene drev de ansatte like hardt som de drev maskinene sine. Arbeidsdagene kunne være dobbelt så lange som i dag. Lønningene var elendige, arbeidsforholdene ofte helsefarlige og uholdbare. Konfliktene økte etter hvert som arbeidsfolk organiserte seg for å ivareta egne interesser. I årene som fulgte forsterket LO-forbundet samarbeidet seg mellom på bedriftene ved å etablere felles klubber for de forskjellige yrkesgruppene på samme arbeidsplass. De kunne dermed stå fram overfor sine arbeidsgivere med stor tyngdekraft.

Gjennom disse hundre årene er LO’s historie på Haugalandet smekkfull av konflikter og tøffe oppgjør med bedriftseierne. Engasjementet gikk imidlertid mye lenger enn egne lønns- og arbeidsvilkår. Fagforeningene var i like stor grad opptatt av de sosiale kårene for sine familier, bedre boliger, sanitære forhold, helsestell og skolegang. Fokuset var også skarpt på de som sto utenfor arbeidsmarkedet, på trygderettigheter og ikke minst de elendige forholdene i fattigomsorgen. I desember 1932 arrangerte for eksempel LO-apparatet i Haugesund en massedemonstrasjon fram til rådhuset fordi Haugesund forsorgsvesen hadde nedsatt minstesatsene på stønader til «de trengende». 

Parallelt med at de organiserte arbeiderne søkte større makt og innflytelse, og samarbeidet mellom partene i arbeidslivet har fått utvikle seg, har den norske velferdsstaten skritt for skritt blitt formet til det den er i dag. De store skrittene ble tatt i tiårene etter den andre verdenskrigen. Staten bidro aktivt med boligfinansiering. Utdanningssystemet ble løftet slik at det kunne inkludere alle. Vi fikk et moderne helsevesen. Staten engasjerte seg også sterkere i industripolitikken. De grepene som ble tatt, skapte sterke offentlige finanser, som igjen muliggjorde utbyggingen av infrastrukturen rundt om i hele landet. 

LO i Nord-Rogaland anno 2018 er en organisasjon som sammen med resten av fagbevegelsen kan sole seg i oppnådde resultater. Her på Haugalandet er der gjennomført store industrietableringer som er dradd i land takket være et godt samspill mellom dyktige arbeidsgivere og et profesjonelt tillitsvalgt-
apparat. De store offshorebedriftene har klart å omstille seg til et tøffere marked og henge med i den globale konkurransen. Aibel er et flaggskip for haugalendingene på samme tid som Kværner er det for sunnhordlendingene.
På samme måte kan vi trekke fram Saudas lange industrihistorie i skiftende markeder, for ikke å snakke om Hydro aluminiums satsing på Karmøy på 60-tallet og oppbyggingen av den avanserte Kårstø-terminalen på 80-tallet. De LO-tillitsvalgte har spilt viktige roller i prosjektgjennomføringene og ivaretatt både avtaleverk og HMS-bestemmelser i god dialog med arbeidsgiversiden. Gjennom dialog og gjensidig tillit er det skapt bedrifter med store verdiskaping og som holder høy internasjonal standard. Skoleeksempler på «Den norske modellen». Også i offentlig sektor har det skjedd en fantastisk utvikling og der det godt organiserte samarbeidet har vært en av bærebjelkene. 

De LO-organiserte og deres tillitsvalgte har underveis hatt få muligheter til å hvile på laurbær. Arbeidslivet er i kontinuerlig endring, både i offentlig og privat sektor. Også stat, fylkeskommuner og kommuner gjennomgår både organisatoriske endringer og kutt-situasjoner. Tjenester konkurranseutsettes; folk mister trygge jobber. I leverandørindustrien har vi i en årrekke vært vitne til at innleiefirmaer med billig utenlandsk arbeidskraft undergraver tariff- og arbeidstidsbestemmelsene, grunnsteinen i norsk arbeidsliv. Samme utvikling ser vi i deler av bygge- og anleggsbransjen. Det som kunne ha vært gode jobber for våre egne ungdommer, fordunster i kjølvannet av kortsikte økonomiske hensyn. I dag utgjør innleid, utenlandsk arbeidskraft en stor del av prosjektbemanningene for eksempel hos Aibel på Risøy. 

Når fagforeningene i LO-familien i Nord-Rogaland markerer 100-årsjubileet på Scandic Maritim Hotell førstkommende fredag kveld, er det sikkert med et tvende sinn. De har mye å være stolt av, men de har fortsatt også mye å være bekymret over og sloss for om de skal ivareta sine medlemmers interesser.
Fagforeningsfellesskapet har endret seg mye siden 1918 også hos oss. Her hos oss er det etter hvert godt forankret i alle kommuner. LO og LO-forbundene står fortsatt tungt i landskapet, nyter respekt og har et godt skolert tillitsvalgtapparat. Det er bare å ønske vår lokale samorganisasjon lykke til med de første hundre årene. Jeg tror ikke at jeg er på villspor når jeg slår fast at det vil være behov for dens innsats i det norske samfunnet også i de kommende hundre årene.