Fra tid til annen kan det være svært nyttig å la være å kommentere dagsaktuelle saker umiddelbart etter at de skjer. Noen ganger kan det være klokt å vente noen uker. Da er mulighetene store for at dimensjoner kan bli annerledes og i alle fall mer nyansert.

Sammenbruddet i forhandlingene om et interkommunalt brannvesen på Haugalandet rett før sommerferien ble kjapt møtt med dype beklagelser fra organiserte næringsinteresser i regionen; men ellers med kjølige kommentarer fra Haugesunds- og Karmøypolitikerne knyttet til økonomiske aspekter. Karmøy-ordfører Jarle Nilsen slo for sin del fast at om Haugesund kommune trekker seg ut, er det fullt mulig for de andre kommunene i regionen å gå videre med organiseringen og etableringen. Vi må da gå ut fra at både han og politikerne i Haugesund uansett vil få en brann- og redningstjeneste som tilfredsstiller de kravene som myndighetene stiller med hensyn til dimensjonering og utrykningskraft. Med to enheter, som faktisk kan samarbeide i krisesituasjoner, vil musklene kunne bli de samme og tjenesten samlet sett kanskje mer operativ fordi det kan rykkes ut på kortere tid i alle retninger. Er ikke det greit nok? Hvorfor gjøre et så voldsomt nummer ut av det?

Er det her snakk om et skadeskudd for det regionale samarbeidet på Haugalandet? Jeg ville aldri ha brukt så sterke ord. For det første fordi vi aldri har fått på bordet de reelle tallene som kan fortelle oss om hvilke merkostnader et interkommunalt brannvesen vil få om det skal driftes ut fra to brannstasjoner på fastlandet framfor én stasjon. Dernest vet ingen av de resterende kommunene hvilke kostnader de må ta når Haugesund har trukket seg ut av samarbeidet. Dessuten pågår det så mange positive og sunne regionale prosesser på begge sider av fylkesgrensen at vi alle kan glede oss over at både sunnhordlendingene og haugalendingene lever i en stadig mer robust og livskraftig region. 

Jeg er blant dem som har ristet på hodet av at kommunepolitikerne på Haugalandet satte foten ned for en kommunereform. Det ble en prosess som endte i ingenting. På toppen av det hele fikk vi en regionreform der Rogaland satte seg på sidelinjen og valgte å melde seg ut av prosessen med et stort Vestlandsfylke. For oss haugalendinger og sunnhordlending er denne politiske avgjørelsen enda verre fordi den fortsetter fastfrysingen av ei kunstig og hemmende fylkesgrense mellom oss. At fylkeskone Meltveit Kleppa og dernest Regjeringen har sittet rolig i båt-en i forhold til kommunegrensene på Haugalandet og vedtakene i Rogaland fylkesting om regionreformen, er så å si uforståelig, selv ut fra et legmannsskjønn. 

Realiteten er dermed at våre lokale og regionale politikere har frosset institusjonene sine fast til en struktur som lenge har ropt etter fornying og dypere grep, men som nå må forlenge sitt kunstige liv på ubestemt tid. Etter min mening er dette den aller største og viktigste, triste realiteten som må erkjennes før vi i frustrasjon begynner på en ny runde med å kritisere hverandre på enkeltsaknivå. 

Det er et paradoks at kritiske røster om regionalt samarbeid reises så å si parallelt med at vi har opplevd en tøff, flerårig prosess i regionen der vi i fellesskap har lykkes med å overtale staten til å gi oss herredømme over egen flyplass. Det har vært jobbet i motvind mot sterke krefter, men både næringsliv og politikere i regionen har stått på og aldri tatt nei for et nei. Utrolig mange har bidratt og vi har fått gjennomslag. Vi er fortsatt tidlig i realiseringen og mye jobb må fortsatt gjøres. Nå er det opp til oss selv å få driften lønnsom og å utnytte potensialet som vi vet flyplassen har. Finnes det noe bedre, større og ferskere eksempel på at det regionale samarbeidet fungerer aldeles utmerket?

Vi vet også at det har pågått og pågår spennende prosesser i det regionale reiselivet. Kommunene har gitt destinasjonsselskapet påfyll av egenkapital og klare signaler om økt, felles satsing.  Det regionale energiselskapet følges aktivt opp av eierne for å legge et grunnlag for digital satsing. I høst er det aktuelt å skille ut Haugaland Næringspark som et eget selskap for å spisse satsingen. Haugaland Vekst IKS har fått styrket sin rolle i regionen og det er lagt et politisk grunnlag for å forsterke samarbeidet med Sunnhordland. Karmsund Havnevesen ekspanderer og spiller en stadig viktigere rolle på begge sider av fylkesgrensen. Eksemplene kunne ha vært flere. 

Jeg tror det er grunnlag for å si at det regionale samarbeidet i vår region fungerer aldeles utmerket og at det bygges videre stein for stein, på tross av de uforståelige begrensningene som staten har pålagt oss. At vi får en eller to ”killevinker” fra tid til annen er å leve med. Vi må bare sørge for at vi ikke blir forblindet av dem og mister dimensjonene i alle ting.