Samme dag som vi intervjuet ham, hadde han fått gode evalueringsresultater på rektorkontoret. Brakahaug skole er registrert med null mobbetilfeller i fjor.
– Det går ikke an å bli bedre enn dette, smiler Terje Osmundsen. Den 10. mai hadde han sin aller siste arbeidsdag i Haugesundskolen.

 

Terje Emil Johannessen

– Dett er gøy for meg og ikke minst gøy for han som overtar som rektor etter meg, sier han med et stort smil. Han kan forlate en skole der lærerstab og elever tydeligvis trives godt sammen og er konsentrert om fag og læring. Noen få dager før avgangen hadde han ikke peiling på om kollegene hans eller elevene hadde planlagt noen form for avskjedsseremoni. Det fikk komme det som kom.
– Du er jo en mann i din beste alder. Har det vært en vanskelig avgjørelse å velge pensjonist-tilværelsen nå? Hva har vært utslagsgivende?
– Jeg har ikke brukt vektskåla. Jeg har for lang tid siden bestemt meg for at når jeg blir 62, da går jeg. Jeg har brent lyset mitt i både to og tre ender. Det har blitt mange år med svært trave dager. Når jeg da får muligheten av å roe ned, gjør jeg det. Jeg har hatt det trivelig og utfordrende i jobben, men alt skal ha en ende her i livet.
– Gjennom alle disse årene har du levd i to verdener. Du har også levd et aktivt fotballiv i alle år. Er det fotballen som skal få mer av din tid nå?– Det er nok mange som tenker den tanken. Det mangler ikke på oppdrag, men samtidig er jeg også bevisst på at jeg skal ha fri. At det blir en del fotball framover, er garantert, sier mannen som for tiden er sportslig leder og nestformann i tradisjonsrike Haugar.

Løftene som ble brutt
Terje Osmundsen overtok ansvaret for Brakahaug skole da den var syv år gammel. Siden den gang har tilflyttingen til boligområdene i Haugesunds søndre bydeler økt, noe som har økt presset på skolene. For Brakahaug skoles vedkommende har det ført til at den i dag dekker hele barneskoleløpet, hvilket det ikke opprinnelig ble bygget for. Det har gått ti år siden det ble avsatt penger for å oppgradere Brakahaug skole, men det endelige budsjettvedtaket har aldri kommet. Vi føler raskt på ham at vi her tirrer et dypt engasjement hos skolemannen.– Da vi gikk fra 1-4 til 1-7-skole, lå det i kortene at vi skulle få de ekstra spesialrommene som en fullverdig barneskole skal ha for å gjøre en best mulig jobb i alle fag. Så skjedde det at Rossabø skole ikke fikk den forventede elevveksten etter utbyggingen på Hemmingstad. Vi ble satt på vent. Jeg har i alle disse ti årene irritert meg skikkelig over at ingen av byens politikere egentlig har tatt ansvar for vedtaket om at Brakahaug skulle være en 1-7 skole. Konsekvensen er at den aldri har blitt oppjustert til å ta imot 5., 6. og 7. klasse. Det har gått sju år siden denne utvidelsen skjedde og nå går det på tålmodigheten løs, sier han og fortsetter ivrig på utpust:
– De nye elevtallene vi fikk i vinter tyder på at det ikke kommer noen eksplosjon de nærmeste årene, men ser vi lenger framover, synes det å være klart at Rossabø skole ikke lenger vil få kapasitet for flere elever. Her er flere variabler og mye usikkerhet, sier en engasjert, avtroppende rektor som håper at den reviderte skolebruksplanen foreligger snart.

Trenger spesialrom
Selv om han har forlatt hjertebarnet sitt, vil han tydeligvis komme til å lese dette dokumentet som om han fortsatt var på post. Det er den som avgjør framtiden for Brakahaug skole. Den mangler i dag undervisningsrom for Mat og helse. Med tretti elever som skal ha skolekjøkken, har de leid plass på Håvåsen skole.
– Det fungerer relativt greit, men for elevene er det ikke gøy å sykle på snø og holke over til Håvåsen skole, bemerker han og legger til at Brakahaug ikke har naturfagrom, musikkrom og andre spesialrom som alle andre koler har. De må jukse til kvasiløsninger. – Haugesund kommune kan ikke være bekjent av denne situasjonen, slår han fast med ei alvorlig mine, tydelig klar over at han bare er dager borte fra et fristilt og kanskje mindre lojalt kommune-liv.

Begynte på Håvåsen
– Når hadde du din første undervisningsdag i Haugesundskolen?
– Det var i 1980. Jeg fikk fast stilling på Håvåsen skole.
– Om du ser tilbake på alle de årene som har gått fra du begynte og fram til i dag, har det tross alt skjedd vanvittig mye i den norske skolen og i Haugesundskolen. Tenker du av og til tilbake på hvordan det var da du begynte og hvordan alt ble underveis?
– Ja, det gjør jeg, selv om jeg foretrekker å leve livet framover. Vi har vært gjennom en formidabel utvikling, sier han og går raskt tilbake til arbeidssituasjonen på Håvåsen skole og til stensileringsmaskinen. I dag vet ikke ungene hvilken revolusjon dette var for en lærer på jakt etter supplerende undervisningsmateriell.
– Når jeg begynte på Håvåsen, fikk vi aller nådigst ta en kopi på kopieringsmaskinen som sto bak ryggen på kontoret til fru Ringseth. Da måtte vi smile og sjarmere for å få tatt én kopi. Vi lå hjemme på stuegolvet og lagte nytt læremateriell på stensiler. Da jeg begynte her på Brakahaug skole for fjorten år siden, måtte lærerne skrive seg på ei liste om de ønsket å bruke en datamaskin – som den gangen kun var en avansert skrivemaskin. I dag sitter alle elevene ved Brakahaug skole med egne datamaskiner. Verden har sannelig forandret seg med store skritt.

Snudd på hodet
– Og parallelt har det funnet sted en omfattende fagutvikling?
– Riktig. Men den aller største forskjellen er holdningen til elevene. Da vi tidligere tok for gitt at naturlig autoritet sprang ut av hvilken stilling du hadde, er naturlig autoritet noe som vi lærere virkelig må jobbe for å oppnå i skolehverdagen. Den gang jeg begynte på Håvåsen skole, ble alle lærerne omtalt ved etternavn. Det er ingen som bruker etternavn på lærere i dag. – Og pedagogikken?
– Den har gått fra å lære å gjengi det lærerne sa til i mye større grad å jobbe selvstendig og å øve seg på kritisk tenking.
Vi har i dag skoleunger som på en helt annen måte vet hva de faktisk holder på med. Tenker jeg tilbake på mitt eget skoleløp, traff jeg aldri på en lærer som oppfordret meg til å tenke en selvstendig tanke. I dag har du kanskje den viktigste pedagogiske læringen når du gjør feil. Da lærer du mest. Du skal våge å gjøre feil for å komme fram til et enda bedre resultat, sier den erfarne pedagogen og legger raskt til:
– Vi lærere aner jo ikke hvilket samfunn ungdommene våre skal ut i. Samfunnsfors kerne våre sier at 60-70 prosent av jobbene vi har i dag ikke finnes om noen tiår. Hvilke jobber skal dagens 6-åringer da ha og hvilke kunnskaper og ferdigheter må de da ha? Det viktigste vi lærere kan bidra med er å sørge for at elevene sine er i stand til å omstille seg og henge med i utviklingen. Klarer vi det, har vi skodd dem best mulig for framtiden.

Lei reformer med gamle penger
– Har dagens skole rustet til å rendyrke denne krevende pedagogiske oppgaven?
– Ikke godt nok. Det er en uttalt vilje til å satse på skolen, men praksis står ikke i stil, heller ikke lokalt her i Haugesund. En ny lærernorm er underveis og den skal finansieres fullt ut, som det heter. Det viser seg imidlertid at deler av pengene ligger inne i dagens rammer; de skal bare skifte formål. Da blir vi nok en gang pålagt nye oppgaver der lovverket nok en gang kommer i konflikt med økonomien.
– Betyr disse hjertesukkene at du er lettet over å miste taket til skolehverdagen?
– Det er en del tunge problemstillinger som jeg har sittet midt oppe i og som jeg på en måte er glad for at jeg ikke skal være blant dem som må ta de praktiske konsekvensene av. På den annen side er det også litt smertelig for meg nå når overdragelsen finner sted. Vi har i alle år hatt boet vår i orden, drevet i balanse og hatt full kontroll. Nå planlegger vi et skoleår der vi ikke har aning om hvilke peng er vi har til høsten. Hvordan i all verden skal vi sette opp en timeplan når vi ikke vet hvor mye penger vi har i høst samtid-
ig som vi blir pålagt nye føringer som har kostnadskonsekvenser, er egentlig ganske håpløst. Hva kommunen velger å gjøre, vet vi ingenting om. De ukjente faktorene gjør det vanskelig å være leder i norsk skole i dag. Når det forventes at vi likevel skal finne det rette svaret, går det rett og slett ikke ihop. 

Bestefarliv
Terje Osmundsen er for lengst inne i en bestefarstilværelse. Foreløpig har han et barnebarn. Dattera bor hundre meter fra foreldrene mens sønnen jobber som lærer i en internasjonal skole i Gabon i Afrika. Der har han nå jobbet i to år.
– Hva gjør du når du våkner opp om morgenen den 11. mai, spør vi.
– Da har jeg egentlig bare ferie, svarer han. Den offisielle sluttdatoen er 1. august.
– Jeg kommer nok til å gå og trakke her om den nye rektoren, Ingolf Velde Helleland, har behov for assistanse.
– Mens vi samtidig kan forvente litt mer energi i den sportslige lederen i Haugar, antyder vi.
– Riktig antatt. Men vi skal også ut å reise litt, sier Terje Osmundsen, nøktern som alltid og uten å antyde hvor han i tilfelle har tenkt seg. Det tilhører privatlivet for en dypt og engasjert lærer og rektor fra Haugesund som trenger å hvile seg etter mange års krevende innsats for fellesskapet. Når han har fått tilbake pusten, skal det bli artig å følge med hvordan den revitaliserte sportslige lederen i Haugar posisjonerer seg. Den sterke fotballåra i han kommer aldri til å bli pensjonert. 

 

Vi gjør oppmerksom på at intervjuet med Terje Osmundsen ble gjennomført før skolebruksplanen for Haugesund ble framlagt. Den endrer noe av premissene for innholdet i intervjuet. Red.