Mange av de som har vært tett på det omfattende og utmattende politiske arbeidet som har pågått de siste tjue årene for å få staten til å finansiere en vintersikker og forkortet E134, har med god grunn kunnet riste oppgitt med hodet over en utrolig statlig treghet.  

Alle bedrifter her vest som er avhengig av en rask og sikker framkommelighet over Haukeli året rundt, rister fra tid til annen ikke bare på hodet. De river seg i håret, fortvilet over at denne stamvegen ved enhver revisjon av Nasjonal Transportplan har blitt stemoderlig behandlet. De store samferdselsmidlene blir kanalisert til helt andre veger og samferdselsformål enn hva vi i vår del av Vestlandet har noen nytte av. Under behandlingen av den siste NTP’en i juni i fjor, gikk halvparten av samferdselsmidlene til jernbanen. Av vegmidlene går hovedtyngden til å forbedre vegstandarden mellom de store byområdene, parallelt med jernbanen. At vi bor i en næringsregion som ikke har jernbanenett, synes ikke ei sjel å bry seg om. I en normal verden burde dette selvsagt føre til at vi ble tilgodesett med et desto bedre fungerende vegnett. Glem det.

Dessverre er det ikke slik dette landet fungerer. Staten understreker gang på gang at samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal legges til grunn for dens investeringsportefølje. For E134’s vedkommende har statens egen ekspertise regnet ut at denne lønnsomheten vil utgjøre hele 26 milliarder kroner om E134 i vest får en arm til Bergen, noe mindre uten. Sammenlignet med de fleste andre prosjekter på veg og bane som faktisk ble prioritert for snarlig gjennomføring i den første planperioden, er det knapt noen som når opp til gevinsten ved en vintersikker og forkortet E134. Ingen brydde seg tydeligvis om det.  Moralen synes å være at det er her er fritt fram for alle og når finalerunden går er det de som er flest som bestemmer, uavhengig av prosjektenes samfunnsverdi.

Hva som har kortsluttet underveis i samtlige politiske partier da NTP’en ble behandlet i Stortinget i juni, har vi ingen annen tolkning på enn at Kjøttvekta nok en gang har talt. Våre egne stortingsrepresentanter har nok en gang vært spurver i en tranedans. Også samferdselsminister Ketil Solvik Olsen fra Rogaland må ha tapt dragkampen om hvilke prosjekter som skulle prioriteres, selv med en fersk, tung Øst-Vest-utredning på bordet. Armen til Bergen har nå ligget i skuffen hans snart i et år. 

E134-møtet i Haugesund den 22. mars bar bud om en skjerpet tone vestfra i det videre politiske arbeidet. Det er behov for kraftigere lut. Kan hende er det klokt kun å satse på et av de fire store prosjektene som skal fjerne flaskehalsene i øst-vest-korridoren vår. Fjellet er selvsagt aller viktigst. Men fortsatt trengs store penger for å få bygget strekkene Kongsberg-Gvammen, Gvammen-Vågslid og ikke minst Bakka-Solheim. Først da vil dette begynne å ligne på noe. 

Av den grunn er det kan hende verd å sjekke ut nærmere om totalprosjektet kan løftes inn i Nye Veger. Dersom et slikt grep vil føre til ytterligere forsinkelser for tunnelprosjektene over Haukeli, er det bare å glemme. Økt vintersikkerhet har førsteprioritet for alle og enhver her vest. Derfor heller vi mot at den valgte strategi. En framskjøvet byggestart Seljestad-Røldal til 2021 synes å være mest realistisk å få til.