KANSKJE, KANSKJE: Gunnar Johan Løvvik er fornøyd med boka som nå endelig foreligger og som ble presentert på et bokbad på Scandic Maritim den 11. november i regi av Damocles forlag. Han benekter at det kommer flere bøker etter hvert, men avviser heller ikke muligheten. Foto: Haakon Nordvik

 

Gunnar Johan Løvvik tar godt tak i boka, blar ivrig gjennom. Det er nesten som om han knapt tror at det er sant at han nå også kan kalle seg for skribent. Men ”Fra Hollywood til Haugesund” er en realitet. Mange måneders arbeid foreligger som et ferdig produkt.

Terje Emil Johannessen

–Skal jeg være helt ærlig, har jeg vært engstelig helt fram til boka forelå. Da ble jeg faktisk litt imponert. Det ser bra ut takket være designet til Andreas Mokleiv og de morsomme illustrasjonene til Steinar Iversen. Stoffet er satt flott sammen og utseendet er elegant. Joda, jeg er godt fornøyd, rett og slett imponert over hva ”hjelperne” har fått til.
–Du har valgt i hovedsak å begrense innholdet til den utviklingen som har funnet sted i din tid som sjef for Den norske filmfestivalen. I og med at du har gått av som festivalsjef, må jo dette være en flott tilbakemelding til hele det norske filmmiljøet bokstavelig talt gjennom en mannsalder..?
–Absolutt. Men den inneholder mer enn det.  Jeg løfter blikket videre også som tidligere kultursjef i Haugesund og den utviklingen som har funnet sted i byens og regionens kulturliv. Jeg håper at jeg får fram at jeg har hatt to jobber. Som filmfestivalsjef har det vært nødvendig å gjøre en god jobb for nasjonen og Film-Norge. Som kultursjef har jeg kunnet tenke lokal kultur og skritt for skritt føler jeg også at jeg klarte å gjøre filmfestivalen til et folkelig anliggende for folk på Haugalandet. Kombinasjonen har vært veldig god.

Ei uhøytidelig bok
Gunnar Johan Løvvik understreker at ”Fra Hollywood til Haugesund” er ei uhøytidelig bok med masse små historier, fortellinger om mennesker han har møtt gjennom et langt festivalliv i inn- og utland. Han går også inn på lokalt kulturliv og kommer også med noen hjertesukk her, kanskje også å ha utfordret litt. Blant annet har han lite sans for skillet mellom kulturpolitikerne og de de andre politikerne. I byutviklingssammenheng er alle kulturpolitikere når de urbane kvalitetene skal utvikles. Han håper at innholdet fungerer; det er ei bok folk kan lese i litt nå og litt da.

Vil ha kulturstyret tilbake
–Jeg har i alle år også vært opptatt av samspillet mellom kulturpolitikk, næringspolitikk og reiseliv og har trukket fram noen satsingsområder som jeg mener er viktige for årene som kommer. Dessuten kommenterer jeg all støyen omkring livet i Festiviteten ved å slå fast at uansett hva dagens regime foretar seg, trenger byen Kultur- og festivalutviklingsforetaket, kanskje i en mye mer spisset form enn hva foretaket har fått de siste årene. Jeg mener også at byen trenger å reorganisere kulturlivet ved å supplere KUF-styret med et eget kulturstyre som jobber med allmennkulturen, det forebyggende ungdomsarbeidet, nærmiljøene og foreningslivet.
–Det må ha vært ganske frustrerende å ha vært medlem av KUF-styret og år ut og år inn å ha blitt minnet om at de sitter i et foretaksstyre og ikke et kulturstyre. Derfor mener jeg at tiden er overmoden for å få tilbake det ”gamle” kulturstyret med egne budsjettmidler og skille denne virksomheten fra foretaket.

Omkamp på omkamp
–Gjennom hele løpet som du omtaler i boka, har du konstant og med ulik intensitet, vært gjennom to typer omkamper når det gjelder filmfestivalen. På den ene siden har du vært nødt til å takle uro i forhold til Haugesund som fast festivalby. I enkelte avisredaksjoner finnes det fortsatt en form for ”surdeig” i forhold til den realiteten. På den annen side har du også fra tid til annen møtt en lokal surdeig fra mannen i gata om at filmfestivalen først og fremst er et arrangement for fiffen. Du har vært nødt til å gå ut i ”krigen” gang på gang både der og her. Det må jo ha vært et slitsomt løp, eller…?
–Ja, men det har også vært artig. Jeg har deltatt i mange debatter på Dagsnytt 18 år om annet. Det er alltid noen som vil ha den et annet sted, men så lenge Haugesund fortsatt gjør en god jobb, kan den ikke uten videre flyttes noe annet sted. Filmfestivalen står i dag fjellstøtt i Haugesund. Den debatten har vi vunnet mange ganger og det stilles sjeldnere og sjeldnere spørsmål om dens plassering. Men når det gjelder den norske filmprisen Amanda, er den stadig vekk i bevegelse. Det er imidlertid mitt inntrykk at etter hvert som statusen på denne prisen øker, setter filmbransjen i Norge stor pris på å komme til Haugesund. De stortrives her. Amanda har blitt voksen, Amanda nyter stor respekt som norsk filmpris. Vi har hele tiden vært nødt til å stå på barrikadene, men har vunnet slagene.
–Og oppfatningen til Mannen i Gata i Haugesund?
–Mange har pekt på at festivalen er bare for bransjen og tilreisende. Vi har lagt ned et stort arbeid for å avbøte dette og har oppnådd svært mye. Jeg føler ærlig talt at denne stemningen har snudd. Publikumsbruken av festivalen har vært sterkt økende de seinere årene. I år var det snakk om nærmere 30.000 enkeltbesøk på festivalfilmene. Hovedtyngden var skoleelever fra hele Haugalandet.

KUNSTNERSIGNATUR: Steinar Iversens versjon av hva som skjedde da Gunnar Johan Løvvik holdt en tale for Pushwagner foran avdukingen av hans storformatbilde i ankomstområdet til Scandic Maritim Hotel den 23. august 2011. Midt under talen spratt den anerkjente kunstneren opp på scenen for å fargelegge festivalsjefens ansikt med rød tusjpenn. –Jeg så ikke ut, forteller Løvvik. Han brukte flere dager etterpå for å kvitte seg all rødfargen.

Mange misforståelser
–Avgangen som festivalsjef og kultursjef skjedde ikke uten kontroverser?
–Byens folkevalgte ville ikke yte ekstra tilskudd til filmfestivalen etter at Løvvik sluttet som kultursjef og begynte hos sin nye arbeidsgiver Den norske filmfestivalen AS. Jeg forsto det i en vanskelig økonomisk situasjon for kommunen og det forsto også styret i filmfestivalen. Jeg fortsatte i to år som festivalsjef. Men det var mange misforståelser ute og gikk og atmosfæren omkring var en smule ubehagelig etter 40 års ansettelse i Haugesund kommune.
–I forhold til den vanvittige innsats som du har lagt ned i nærmere 40 år og vi vet hvilken ekstrem verdi filmfestivalen har for byen, var det en underlig behandling av deg. Det var småfolket som dukket opp igjen rundt alle hjørner…
–Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke hadde det godt i de dagene. I noen leserinnlegg ble filmfestivalen satt opp mot virksomheten til Kirkens Bymisjon. Det verste var vel det helsides oppslaget der det sto at en renholder som ble pensjonert i kommunen fikk 5000 kroner i i gratiale mens Gunnar Johan Løvvik fikk lønn fra sin nye arbeidsgiver. Den synes jeg var veldig drøy. Dette hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive om, men forelegger Alexander Hauge mente jeg burde. Så jeg har kommentert det på min måte i boka. Det som var bra var at dette skapte debatt om festivalen og vi fikk en god intern evaluering av festivalen i Haugesund. For å si det på ekte haugesundsk: Ingenting e’ så gale at det ikkje e’ godt for nåke.

Mye uskapt
–Du har også hatt ansvaret for kultur- og festivalutvikling – og i løpet av din tid klart å få fotfeste for Fartein Valen-festivalen. Det ligger kanskje utenfor innholdet i boka, men av nysgjerrighet må jeg spørre deg om hvilket festivalkonsept du føler at du aldri fikk tid til å gjøre noe med?
–Jeg hadde lyst til å trekke i gang en teaterfestival for noen år tilbake og også gjort mye mer på litteraturfronten. Går vi en god del år tilbake, hadde vi i tre-fire år et arrangement som het ”Kulturkrasj”, som hadde en nordisk basis og som var utviklet sammen med Norsk Forfattersentrum i Bergen og som hadde økonomisk støtte fra Nordisk Råd. En rekke forfattere og billedkunstnere ble invitert til Haugesund og regionen i tre-fire dager. Vi fargela nesten hele Haugalandet. Det var gøy og veldig inspirerende. Denne kunne fort ha utviklet seg til å bli en skikkelig nordisk festival. Dette var noe helt nytt. I etterkant syntes jeg at det var trist at vi oppga det konseptet. Dessuten burde vi fått til noe stort i retning av kultur- og reiseliv.

Kanskje mer?
Skriveprosessen til Løvvik startet i fjor høst. Vi spør ham om hvordan den har vært for ham. Han viser til at bakgrunnen for at det ble ei bok, var utallige oppfordringer om at han burde skrive ned små og store opplevelser fra sine festivalbesøk og reiser i inn- og utland samt opplevelser med prominente kunstnere og andre gjester hjemme hos meg selv i Ulvøygata.
–Daværende ordfører Petter Steen jr oppfordret meg da jeg tok avskjed i bystyresalen om å skrive ned disse historiene. Den gang avviste jeg tanken om ei bok kontant, jeg har aldri sett på meg selv verken som forfatter eller skribent. Når jeg først kom i gang med å gjenfortelle småhistoriene, skrev jeg også om lokalt kulturliv, om kulturhusene. Dessuten valgte jeg å invitere andre skribenter med i boka, blant andre byhistoriker Morten Hammervold, kulturjournalist Per Haddal i Aftenposten, avtroppende biskop Erling J. Pettersen og har også med bidrag fra vår egen Kolbein Falkeid og fotos fra fotograf Morten Krogvold. Sigurd Moe Hetland – opprinnelig fra Kopervik – har i tillegg bidratt med mange flotte fotos fra filmfestivalen. Det ble 217 sider av det, og det er jeg stolt av.
–Har du fått blod på tann?
–Nei. Jeg har ikke mer å skrive om, sier Gunnar Johan Løvvik og ler hjertelig. Og så legger han til, forsiktig:
–Jeg har noen idéer, men de handler om noe helt annet. Vi får se. Noe skal vi pensjonister jo gjøre på.