Det er en sen augustdag, og regnet plasker ned. I den plommerøde minibussen på parkeringsplassen i Aksdal ønsker bondeleder Jan Idar Haugen velkommen til en rundreise i sitt eget rike. Velgersøkende stortingsrepresentanter lurer på om det er verdt å bruke 9 timer på å overbevise folk som allerede har bestemt seg. Jeg sitter der, sammen med Geir Pollestad, Hege Liadal, Sveinung Stensland, Terje Halleland og enda flere og ser opptoget som en dannelsesreise.

Tekst: Egil Severeide

Vi stopper litt før Knapphus, der Jan Idar Haugen peker på garden sin og nabogardene på Ausrheimsvegen. Flotte, velholdte garder med rødmalte bygg og grønne enger. Regnværet har satt sine spor, men ikke påvirket virkelysten. Haugen forteller om et veldig pågangsmot, om naboer som pusher og hjelper hverandre og som drives av en tro på framtiden. Om jevnlig besøk av unge vindafjordinger, som skal lære gardsdrift og omgang med dyr. Det skal gå an å leve av jorda, av dyra, av skogen her i hjertet av Vindafjord.

Vi bukserer oss videre, forbi legendariske Ølensvåg, der det i følge Terje Halleland er flere arbeidsplasser enn innbyggere, til Fatland. Landet største privateide slakteri, hvor det de senere årene er investert hundrevis av millioner kroner i flunkende nytt produksjonsutstyr. Vi blir servert en utsøkt lammerett, mens Leif Malvin Knutsen forteller om historien, om viktigheten av vintersikker vei over Haukeli, om over 4 milliarder i omsetning, 600 ansatte hvorav 300 i Ølen og leveransene til Coop og andre store aktører over hele landet.
Knutsen snakker varmt om Landbruksmeldinga og behovet for markedsbalanse, og om importvernet, som er selve bærebjelken i landbrukspolitikken. Tar dere den bort, svekker dere hele bondestanden, formaner Knutsen.

Inge Fatland, i sporty, kledelig Bjørn Dæhlie-jakke, tar oss med rundt i fabrikklokalene, der roboter har overtatt manuelt arbeid og der de som tjener til livets brød jobber skift i temperaturer fra null til to grader. Vi ikler oss hvite frakker og ditto luer og, det må sies; verken Sveinung Stensland eller Geir Toskedal ser spesielt attraktive ut, der de loffer av gårde innover produksjonslokalene. Ikke vi andre heller, for den saks skyld…

Det er bitende kaldt i lokalene, men gudbedre så imponerende effektivt det er. Det er ikke vanskelig å spore stolthet i Inge Fatlands øyne når han legger ut om den nye produksjonslinja, de tusener på tusener av kilo kjøttdeig som velter ut av maskinene og ambisjonene om å bli enda større, enda bedre.
Av med verneutstyr og ut i plaskregnet igjen, og en svipptur til Sandeid og ungbonden Oddjørn Øverland. En frisk, oppvakt vindafjording som nettopp har sagt farvel til en krevende internasjonalt rettet oljejobb for å overta garden tett ved veien til Fjellstøl. Her driver han kombinasjonsbruk med melkeproduksjon, sau og gris og har travle dager, for å si det mildt.
Også Oddbjørn drives av optimismen, som han forteller er sterk i hele dalføret her. Bøndene investerer, alt tilgjengelig areal er utnyttet og i gardsbygningen er teknologi tatt i bruk for å optimalisere driften. Men han ber om forutsigbarhet i landbrukspolitikken. Det er nødvendig for å få unge til å satse, mener han. Ungt pågangsmot preger også de neste bøndene vi besøker, Jacob Espeland og  Jostein Sørhus. De driver sammen i Blikrabygda, og har tatt barna med for å se hvordan stortingspolitikere ser ut når de slippes ut blant nyfikne kviger.

I denne fjosen har teknologien gjort sitt inntog; mjølkerobot og automatisk foring gir gode driftsvilkår, og fra en amatørs synsvinkel ser kyrne  ut til å stortrives i den lyse bygningen. Lederen i Vats Bondelag bekrefter optimismen i bygda, og at hver teig i dalen er godt utnyttet. Men landbruk er mer enn gardsdrift. I hjertet av Sandeid holder en familiebedrift til, som har vokst seg stor på transportoppdrag for landbruksnæringen. Hustvedt og Skeie kjører kraftfor til bøndene og kjøttvarer fra Fatland til store deler av landet. Blant annet går det hver dag en proppfull thermotrailer til Coops butikker i Trøndelag.
-Vi lever av bøndene, proklamerer Sigve Lervik i selskapet. Men konkurransen om oppdragene er hard, og marginene presset. Nå håper bedriften på bedre veger- særlig ny trase mellom Seljestad og Røldal og vintersikker vei over Haukeli.
-Høydeforskjellen i Røldal og over Haukeli sliter ut bilene våre. Hadde vi fått beinere veg kunne bilene gått seks år i stedet for fem, forteller Lervik.

Klokka nærmer seg halv sju, men dagen er ikke over. Klokka halv åtte er det politisk debatt i Tysværtunet Kulturhus. Rekesmørbrød og kaffe hjelper på kondisen, og på slaget halv åtte kan leder av Rogaland Bondelag ønske en godt besatt kinosal velkommen til politisk møte. Oppspillet tar Dagfinn Torstveit seg av; han dokumenterer og argumenterer for norsk matproduksjon, tilstrekkelige kornlagre og en forutsigbar landbrukspolitikk.
Og når åtte representanter for åtte partier inviteres til debatt er det nettopp disse temaene diskusjonen dreier seg om. De er mer enige enn uenige, om vi da ser bort fra om de vil ha kornlagre eller ikke her til lands, og hvor mye jord som skal vernes.  Og da klokka drar seg mot halv ti og Jan Idar Haugen får sine velfortjente blomster for dagens mangslungne program er det tid for å sette seg i bilen og oppsummere.
Jo, det har vært en dannelsesreise; en reise med engasjerte folk med et brennende hjerte og ønske om å bidra til at vi her på Haugalandet kan ha lokal mat på bordet vårt. Folk som virkelig jobber for føda, og som ikke kan la seg styre av arbeidsmiljølov og arbeidstidsbegrensninger. Livet på garden har sin egen dynamikk. Og skal vi ha levende bygder, må de som bor der ha levelige kår. Kanskje har vi alle en jobb å gjøre:
-Vi er nok ikke flinke nok til å fortelle at vi er en viktig del av næringslivet i regionen, hintet Jan Idar Haugen i en pause mellom øktene. Jeg repliserte at alle vi i Næringsforeningen kanskje heller ikke har vist imponerende evne til å inkludere bøndene i fellesskapet- i storfamilien på Haugalandet.
Utfordringen er gitt!