Egil Severeide Ansvarlig redaktør

Det sies at vi vestlendinger er gnitne. Og at noen kommuner er verre enn andre. Det er sikkert en nedarvet egenskap fra da vi hadde lite, og måtte husholdere rått for å få pengene til å strekke til. Da maten utgjorde størsteparten av utgiftspostene på budsjettet.

Det er lenge siden.
For eksempel i 1976. Da brukte en norsk familie i gjennomsnitt 25 % av inntekten sin på mat. I dag bruker vi vel 10 prosent. Vi er blant de «billigste» landene i verden.
Eller?
Nei, mat er ikke billig i Norge. I følge forskere en den svindyr i internasjonal sammenheng. Men den føles billig, fordi den utgjør så liten del av inntekten vår.
– Det forteller oss bare hvor bra vi har det, sier forsker Elling Borgeraas i SIFO.
Likevel har vi en absurd tilnærming til priser. Jeg besøkte Fatland-slakteriet i Ølen for noen uker siden, og der diskuterte vi folks holdning til matvareprisene. Kjøttdeig for eksempel.
Vi kan stå i kø i dagligvarebutikken for å få kjøttdeig til 25.90, (som gir middag til fire), mens vi like etter og uten blygsel kan unne oss en flaske Imsdal vann til 35 kroner.
Vi kan ha et notorisk forhold til at enkelte varer bare SKAL være billige, mens vi dytter i oss andre uten tanke på hva de koster.
I enkelte kommuner har normalpris-kjeder gitt opp å etablere seg fordi innbyggerne der notorisk jakter på lavprisprodukter.
Er det en dyd- eller en dyd av nødvendighet?
Jeg tror bildet er nyansert, og at vi i forskjells-Norge har forskjellige behov. For egen del, må jeg medgi, at jeg kjenner meg igjen i flertallsbildet. Det slår meg at jeg ofte er mer opptatt av pris enn kvalitetet, og gang på gang angrer meg ihjel på at jeg ikke kjøpte plenklipperen som kostet en tusenlapp mer.
Så hadde jeg hatt den et par år lengre…