Den ene dagen var hun i full gang å arrangere datterens konfirmasjon. Den andre dagen satt hun på sykehuset og fikk vite at hun hadde blodpropp på lungene. Marianne Leknes Østrem (47) fra Haugesund er kjent for å være en terrier - både i jobbsammenheng og den gang hun var sentral på Haugars damelag. Egenskaper som muligens bidro til at episoden med blodproppen også gikk bra.

Tekst: Liv Alsaker Sande
Foto: David Haavik

Men det trengte absolutt ikke ha gått bra. For først etter tre legebesøk der beskjeden var virusinfeskjon på lungene, forberedelse og gjennomføring av konfirmasjon ble Marianne til slutt sendt videre til sykehuset for sjekk. I utskrivingsbrevet fra sykehuset står at det har oppstått «ut av det blå’».
– Slike opplevelser gir deg en oppvekker og lærer deg å bli mer tilstede i livet. Det gjelder å forsyne seg av opplevelser og nærvær med dem vi setter aller mest pris på. For meg er det aller viktigst å være med familien. Det er hjemme jeg henter meg inn igjen etter en travel dag på jobb, dugnadsarbeid eller andre ting jeg engasjerer meg i. Hytta på Borgøy er også et rekreasjonssted, men blir enn så lenge brukt for lite, sier Marianne som vokste opp på Risøy med to eldre brødre og en yngre søster. Familien drev med sjøtransport, og hun begynte tidlig med oppdrag for familiebedriften. Mange kjenner nok henne også som instruktør på Haugesund Aerobicsenter.
For Marianne er det spesielt fire personer det er viktigst å bruke tiden sammen med. Lars Ove Østrem som hun ble kjæreste med i 1986 og har vært gift med siden 1993. Sønnene Daniel (22), Even (18) og datteren Anna (15). Marianne er fremdeles sentral i Haugar – nå i styret og i lagledelsen rundt damelaget. Anna har helt klart arvet mors fotballferdigheter og er på 16-års landslaget til Norge. På Mariannes Facebook-oppdateringer kaller hun datteren for F16 – noe som kanskje er lettest å forstå om du har sett Anna Østrem i aksjon på fotballbanen. Ikke ulikt hvordan moren herjet med motstanderne på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet – noe undertegnende også fikk erfare.

Morgenfugl
Batteriet er fulladet tidlig om morgenen. Marianne elsker å starte dagene tidlig og da passet det godt at hun i flere år hadde ansvar for driften av kafeen og kiosken på flyplassen. Der startet dagen kl 05 og Marianne satte seg selv ofte opp på tidligvaktene. Det var enklest slik. Flere av medarbeiderne hadde jo små barn og da mente Marianne det jammen meg ikke var lett å få kabalen til å gå opp med så tidlige morgenvakter. Hun satte seg selv også opp på vaktene i helgene – med samme begrunnelse.
– Det ble lange arbeidsdager de årene jeg drev kiosken og kafeen på flyplassen. Heldigvis hadde jeg en forståelsesfull og tålmodig mann hjemme, sier hun. Da driften ved kaféen på flyplassen gikk over til et annet selskap i 2015, så hun anledningen til å bytte bransje og få seg en jobb med normale arbeidstider. Marianne havnet på Hydro, der hun i dag jobber som befrakter på valseverket. En jobb ikke helt ulik den hun hadde tidlig i 20-årene da hun jobbet på Nor Cargo.
– Jeg jobbet der i 16 år og lærte utrolig mye. Tok “speditørskolen” og kjørte truck. Hadde til tider stort ansvar. Lange dager og mye å holde greie på. Helt sånn jeg liker det. sier hun.
Marianne kan også se tilbake på noen år der hun jobbet på Møller Bil. Også der handlet det mye om logistikk og Marianne lærte mye om bilbransjen.
– En kjekk og travel periode og en super arbeidsplass. Likevel var jeg ikke i tvil om at det var rett å bytte beite da jeg fikk tilbud om å drive kaféen på flyplassen i 2010. Fulgte magefølelsen, vett du, smiler hun.
Og det var også magefølelsen som gjorde at hun havnet på NHL coaching-utdannelse i 2015. Et spennende kurs der hun i tillegg til å bli introdusert for spennende personlige verktøy og metoder, og ikke minst traff noen flotte mennesker hun fremdeles holder kontakten med.
– Jeg har ingen planer om å praktisere som coach, men hadde stort personlig utbytte av utdannelsen og det er aldri feil på livets vei å bli bedre kjent med seg selv, sier hun.

Flyskrekken som forsvant
Det var mens hun jobbet på flyplassen at Marianne ble kvitt flyskrekken. Hun så jo daglig at folk reiste og kom tilbake igjen. Hun så reisegleden i folks øyne og eksponerte sakte men sikkert angsten slik at hun til slutt ble kvitt frykten. Eller som hun sier det på Facebook
– Alt handla om å gi slipp, flyta med – sånn som i livet ellers…… Så nå kan det skje at hun og Lars Ove plutselig er på vei ut i verden et sted. Eller på vei til et eller land for å se på Anna med landslaget. Senest i mai var hun med den musikkinteresserte datteren på Ed Sheran-konsert i London.
– Å reise uten å grue seg gir frihet og opplevelser jeg før bare kunne drømme om. Nå er jeg stadig på farten ikke minst for å se Anna spille fotball med landslaget, sier Marianne.

Hverdagsfilosofen
På Facebook er Marianne kjent for å filosofere over livets små og store spørsmål. Hun deler herlige betraktninger fra livet i hjemmet, men også fra reiser til utlandet. Her en dagen lurte hun på hvorfor datteren drar henne med på alle platesjappene og vintagebutikkene i London? Hun berører også alvorligere tema om hvor vondt det er å savne noen og at sorgen aldri tar slutt – det er bare bølgene som avtar i styrke.
– Jeg var bare 29 år da jeg mistet moren min. Noen år senere mistet vi faren vår. Savnet har vært stort og sorgen blir litt lettere å bære når vi er åpen om den, sier hun.
At innleggene hennes gjør inntrykk er det ingen tvil om. Her florerer det av likes og kommentarer. Mariannes betraktninger på Haugesunds dialekt gjør inntrykk fordi folk kjenner seg igjen. Men også fordi hun er morsom og har glimt i øyet.
– Facebook-oppdateringene har liksom bare blitt ei greie sånn etter hvert. Det er nok blitt litt min måte å misjonere på at vi må leve her og nå og være tilstede for hverandre. Og ikke være så redd for janteloven og skille oss ut. Til syvende og sist handler det om å ha rom og forståelse for hverandre.

Marianne på Facebook:
“Gamlå rimelig klar for take off, men tenke det vil vel ikkje ta heilt av når han te venstre lese i bokå brannetterforskning og han te høyre psykologi…… eg har tatt av coveret på mi, for den hette Calender girl. For nåken år siden kvelva eg ei halve tyrkisk på toalettet før avreise, men nå konne eg flydd te verdens ende på to glass vin – alt handla om å gi slipp, flyta med – sånn som i livet ellers. Eg kan jo velga å dyrka frykten eller dårlige opplevelser eller velga å løfta blikket mot livets muligheter.
Eg glede meg over at eg som mamma og høvdingen har mulighet for å setta kursen mot Polen og væra testede…… hærlige ord forresten – VÆRA TESTEDE!! Heia Norge og heia Anna! ”

“Studenten i Bergen, lærlingen e mønstra på båten, F16 i Røldal på ski og høvdingen ligge fydlasjuke med lubbene i veret.
Føle ikkje det e lenge siden det va et himla liv på lørdagsmorgen med nugatti longt opp itte øyrene, snotten på travelt, lego som fløyt, Jungeldyret Hugo dura på vhs spillaren og me gleda oss te tur te lekeplassen….. Alt te si tid hette det, men gudane vett ka som e best.
Å ha kaos i stuå eller å ha tatt ein joggetur før Spar åpna og bruka energi og tankar på om F16 holde seg i løypene, at lærlingen ikkje slurve med sikkerhetsrutiner eller at studenten ikkje finne på å lufta trompeten utendørs f. eks. For å bekymra meg e egentlig dritgod på te tider Lag deg ein fine lørdag! ”

“Ukeslutt, huset ikkje på stell, klesdunkar i kø, tørkestativet står i stuå av alle ting for å få fortgang på tørken. Gamlå ska for sikkerhets skyld på kurs te kl 20, komme him der F16 har venninnebesøk og lærlingen har vorspiel som har tatt av før 9 nyhetene. Snakk om NM i både dørslamring og pissing. Kuå har sjøl vore kalv så eg lar de kjøra på…
I dag e huset et lite hakk bedre, komme longt med litt friske blomster…. Klar for kurs igjen. Lera meir om klubbarbeid, verdifulle idretten for det handla jo om å ha flest mulig, lengst mulig i gang! Me vett alle at det går det helsikken om me toppa 12 årslagå.
I dag ska verdier bl a diskuterast. Viktig med både respekt og ærlighet, men Modig! Det å tørra, våga – F16 har akkurat søkt videregående skole der ‘alle’ forvente HTG, men denna frøkenå vil det anderledes, eg trene nok og vil på Skeisvang. Eg heie uansett valg. For det e det som e viktig.
I kveld har eg invitert høvdingen ut – ikkje på middag med høye biffer og brekkbønner – nei, bare sitta å dingla på ein barkrakk te me har drokke så mye te at me må ha hjelp te å gå av. Ka e ditt dagens initiativ? Ha ein fine lørdag! ”

Marianne Leknes Østrem tar gjerne en joggetur i
Djupadalen eller sitter og filosoferer ved vannet.