Egil Severeide Ansvarlig redaktør

Det er en krevende øvelse å følge politiske prosesser. Du vet aldri hvor de ender. Særlig ikke når faglige utredninger er en del av prosessen. Forbausende ofte har de kun verdi når konklusjonen passer bestilleren.

Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det åpenbart ikke så nøye hva fagfolk mener. Heller ikke hva som er billigst og best for landet.
Jeg synes i grunnen synd på de mange i Vegvesenet som i tre-fire år lojalt har fulgt kommandoen til samferdselsminister Ketil Solvik Olsen. Som har brukt mesteparten av sin arbeidstid til å finne ut hvilke traseer som er de beste og mest samfunnsøkonomiske for å frakte folk og gods mellom øst og vest.
Solvik Olsen var gått lei av vinterstengte veier. Han ville ha EN hovedtrase, som kunne være åpen hele året. Eller to, når han ble minnet om at Vestlandet faktisk er ganske langstrakt.
Og Vegvesenets folk har regnet. Og presentert resultater. På konferanser. I høringsrunder. Nye beregninger, nye resultater, nye høringer. Stort sett med de samme konklusjonene: E134 er best. Tre alternativer for den andre lenger nord. Så skal valget tas. Regjeringens valg. Og plutselig er vi tilbake der vi var. Fire veier som skal få litt trafikk hver. Fagfolkenes konklusjon passet ikke regjeringen. Det blir ingen prioritering. Løsningen ble akkurat den Ketil Solvik Olsen sa han IKKE ville ha, nemlig flere veier i stedet for to hovedveiforbindelser øst-vest.
Folkene i Vegvesenet har jobbet forgjeves i tre-fire år. Ketil Solvik-Olsen har tapt så det suser. Det politiske Norge oser av beslutningsvegring..
NB! I skrivende stund er ikke hele potten i Norsk Transportplan fordelt. Det KAN komme prosjekter på E134 som endrer bildet noe. Men «Prosjekt to hovedveger øst-vest» er forlatt. Det var det som var viktig å få på plass. Nå er risikoen stor for at statlige midler strøs rundt forbi, og at vi ikke får noen satsing på to hovedprosjekter som kunne gitt oss vintersikker vei både nord og sør på Vestlandet… Organisasjonen jeg representerer har hatt vintersikker vei mot øst på agendaen i minst 30 år. Vi er ikke alene. Aldri har vi vært så nær.
Og slik går nu dagan.