Reidar Gaupås med kurs for Tau.

Vi husker ham som lensmannen på Karmøy, og ikke minst som en sentral brikke under politiets etterforskning av drapet på Birgitte Tengs. Til sammen 38 år ble det i politiet fra han startet som politiaspirant i Bergen, til han pensjonerte seg fra politiet. I to perioder satt han også i kommunestyret i Karmøy, hvor han og kameraten Geir Toskedal i en periode var Kr.F´s Knoll og Tott.

I dag sitter Toskedal på Stortinget, mens Reidar Gaupås hoppet av politikerkarrieren fordi han følte en lensmann lett kunne komme i habilitetskonflikt i politiske saker som folkevalgt.

– Så hva gjør du på nå, Reidar Gaupås?
Spørsmålet føles litt overflødig ettersom intervjuobjektet sitter bak rattet på en diger tankbil, på veg med propangass som skal leveres på Hjelmeland i Indre Ryfylke. I de to store tankene på bilen og tilhengeren er det 23.628 kilo med propangass. Energimengden i hvert kilo propan tilsvarer 12,9 kilowattimer. Lasset utgjør med andre ord mer enn 300.000 kilowattimer, eller like mye som 15 eneboliger bruker i løpet av ett helt år. – Det føles godt å transportere ren energi fra Kårstø. Gassen leveres til kunder fra Kristiansand i sør til Kristiansund i nord. Det blir atskillige timer bak rattet på smale og trange vestlandsveier, med ferger og tuneller. Men jeg trives, sier han. Det er ikke så lett å se noen naturlig overgang fra å være lovens lange arm på Karmøy, til å forsyne store deler av Norge med gass. Men alt har sin forklaring.

Trailer og buss
– Mens jeg jobbet i politiet fikk jeg et tilbud om å ta sertifikat for trailer og buss. Dette var noe jeg tenkte kunne komme til nytte i jobben som politimann, så det ble til at jeg tok sertifikat både for buss og trailer. Men kunnskap og kompetanse forvitrer lett om du ikke praktiserer det du har lært. Så jeg spurte Svein Skjøllingstad i Skude Transport om det var mulig å få være med en tur innimellom, eller kanskje de hadde behov for noen som kunne løse av en gang i blant. Det hadde han. Senere ble det også til at jeg kjørte litt buss i helgene, forteller Gaupås.

Nødhjelp til Øst-Europa
Med sertifikatene i orden åpnet det seg etter hvert nye utfordringer. Gjennom THK Stiftelsen (Tro – Håp – Kjærlighet) stilte Gaupås opp på fritiden og kjørte til Ukraina med nødhjelpsendinger. Det var klær og annet som var samlet inn av frivillige i Skudeneshavn. I alt har jeg kjørt 15 turer til Ukraina, i tillegg til noen turer til Polen, forteller han. Med sitt kristne livssyn i bunnen var det å hjelpe mennesker i nød en naturlig ting for Reidar Gaupås. Samarbeidet med lokale menigheter gjør at han føler seg trygg på at det aller meste av lasta kom fram til folk som virkelig trengte hjelp både i Ukraina og Polen.

Reidar Gaupås som lensmann på Karmøy.
Reidar Gaupås som lensmann på Karmøy.

Restarbeidsevne
Reidar Gaupås liker å kjøre bil, og det virker som han stortrives i sin nye rolle. – I politiet pensjoneres man tidlig, og jeg følte at jeg både hadde ”restarbeidsevne” og ikke minst ”restarbeidslyst” igjen da jeg ble pensjonist. Så da jeg fikk tilbud om å kjøre propangass for Jarl Kvam, takket jeg ja. Meningen var at det skulle være rundt en halv stilling, men jeg ligger nok i overkant av dette. Han forteller om ”pensjonistjobben” sin mens han manøvrerer den digre gass- traileren gjennom alle de prøvelsene en tungtransportsjåførs hverdag består av. – Mye er knyttet til de strenge bestemmelsene til kjøre- og hviletid, forteller han. Her skal man gå etter boka. Det kan være små marginer, eksempelvis med å få avviklet 30 minutters påbudt hviletid på en 25 minutters fergetur over Boknafjorden. Går det for glatt med å kjøre om bord og i land kan det hende pausen bare blir på 28 minutter. Da må man ta en ny halvtimes pause, forklarer Gaupås. Men denne gangen går det bra. En times tid etter at vi hadde lastet 23 tonn propangass på Kårstø, ruller vi i land i Mortavika. Deretter bærer det inn til Stavanger hvor vi når Tauferga fra Fiskepiren. Det blir tid til både kaffe og svele før vi tar fatt på et Ryfylke hvor det ser ut til å være flere gravemaskiner enn biler på veiene. – Mange steder er det svært smalt, og ikke alle sjåfører er like flinke til å holde siden sin. Dessuten er det veiarbeid over alt. Det er kolonnekjøring med følgebil flere steder med få kilometers mellomrom. Mye skyldes arbeid i de mange tunellene. Andre steder ser det ut som de jobber med rassikring. Eller rett og slett utbedrer veien for å gjøre den framkommelig enten man kjører svær tankbil eller liten personbil. Men det går da framover, og snart ser vi reis-ens mål foran oss. Hjelmeland er ei vakker bygd. Våren ser ut til å ha kommet litt lenger her inne. Bjørkas grønnskjær oppover i de bratte liene forteller at vi snart skriver mai. På grønne bakker hopper små våryre lam, og på frukttrærne har knoppene sprunget og blitt til grønne skudd. Om få uker vil frukthagene i Ryfylke stå i full blomst.

Laks gir arbeid
Reidar Gaupås peker ut noen bygninger høyt oppe i lia over Hjelmeland. – Ser du den hvite tanken. Det er den vi skal fylle med gass, forteller han, mens han manøvrerer traileren langs veier som ikke er stort bredere enn bilen. Det er K-plast på Viganeset industrifelt som skal ha gassen. De produserer fiskekasser av isopor beregnet til å pakke laks i. K-plast har samme dag fått nye eiere. Men selv om Vartdal Plast har overtatt, ser det likevel ut til å være ”business as usual”. Det betyr full produksjon på to skift, noe som resulterer i 10.000 nye isoporkasser hver eneste dag. Man skulle tro så mange kasser skulle forsyne et stort marked, men den eneste kunden til K-plast er Marine Harvests lakseslakteri nede ved sjøen noen hundre meter unna. Kassene er med andre ord ”kortreist emballasje”. Kortreist kan man imidlertid ikke si om laksen som kommer med brønnbåter fra hele Rogaland, i tillegg til Hordaland og Agderfylkene. Rundt 45.000 laks slaktes hver dag på hjørnestensbedriften i Hjelmeland. Det tar tid å losse nesten 24 tonn propan over fra bil og henger og inn på lagertank- en til K-plast, så Reidar Gaupås disker opp med lunch i bilen imens. – Her har jeg både kjøleskap og mikrobølgeovn. Seng bak i bilen er det også, og her sover jeg godt på de turene hvor jeg ikke rekker hjem. – Dessuten er førerhuset også en kontor- arbeidsplass med datamaskin og internett og alt man trenger av kommunikasjon. Det er først når jeg bestiller utskrift av lastedokumenter og annet jeg blir minnet om at ikke alt er hypermoderne. Det er ikke mange arbeidsplasser hvor man hører lyden av en nåleskriver nå lenger. Men det fungerer bra, sier han.

Fergene en utfordring
– Selv om tankbiler er trygge og sikkerhet alltid kommer først, regnes gassen vi transporterer som farlig last. Det betyr blant annet at på en del av de mindre fergene kan de ikke ta med så mange passasjerer dersom vi også skal med, forteller Gaupås, mens han finner fram telefonnummeret til ferga vi skal ta fra Hjelmeland til Nesvik. – Det er ingen problemer med å få plass, er den beroligende meldingen fra Norled. Så vi gir oss i veg. Med tomme tanker går det lettere. Når vi kjører i land i Nesvik setter vi kursen mot Ryfylkes nyeste severdighet, den nye Sandsbrua. Veiene blir merkbart bedre etter hvert som vi passerer Sandeid, Ølen, Skjold og Aksdal. Rundt sju timer etter at vi tanket opp er vi tilbake på Kårstø. I løpet av dagen har kjøreordren og bestillingene for neste dag tikket inn. Da går turen nordover Vestlandet. – Jeg får selskap i bilen da også. En ny sjåfør skal være med som ekstramann for å lære rutinene våre, forteller han. Arbeidsdagen til Reidar Gaupås er ikke slutt selv om vi er tilbake på Kårstø. – Jeg skal fylle bilen med propangass til morgendagens kunder, sier Gaupås før vi tar farvel. – Selv om jeg stort sett kjører med gass, hender det jeg har en kosetur med annen last. Det har blant annet vært en årlig tur til sørsamene på Røros for å hente reinsdyrskinn til Granbergs garveri i Ølensvåg, forteller han.

Tidligere lensmann i Karmøy, Reidar Gaupås valgte ikke gyngestolen da han pensjonerte seg. - Jeg velger å ta ut ”restarbeidsevnen”, sier han til Jobb & Næring.
Tidligere lensmann i Karmøy, Reidar Gaupås valgte ikke gyngestolen da han pensjonerte seg. – Jeg velger å ta ut ”restarbeidsevnen”, sier han til Jobb & Næring.